Kambodsja sitt triste kapittel

Det er hovedsaklig 2 historiske begivenheter Kambodsja er kjent for, den ene er selve nasjonalsymbolet og den viktigste turistmagneten for landet, Angkor Wat, den andre begivenheten hadde Kambodsja og verden vaert bedre foruten, Roede Khmers regjeringstid. Vi hadde planlagt aa oppsoeke disse to, foerst i Phnom Penh saa i Siem Riep.

Advarsel, dette er ikke hyggelig lesing!

Phnom Penh.
Dette er hovedstaden til Kambodsja og huser i dag ca 1,5-2 millioner innbyggere. Da Roede Khmer tok makten i 17.april 1975 var det ca 3 millioner innbyggere, 18. april var ca 40000 innbyggere igjen i hovedstaden. Hvor ble det av resten? Jo, Roede Khmer hadde en forestilling om at mennesker ikke skulle bo i byer men heller tvangsflyttes ut av byene for aa tvinges til aa drive jordbruk. De resterende 40000 innbyggerne jobbet enten i industrien i byen eller for RK direkte.

Bakgrunnshistorien i kortverjson:
Kambodsja ligger klemt mellom Thailand i vest, Laos i nord og Vietnam i oest. Da USA gikk til krig mot nord-Vietnam i 1965 ble Kambodsja de paafoelgende aarene ufrivillig offer for den amerikanske bombingen av soer-Vietnam. Som en uoffisiell del av Nixon-doktrinen ble bomber sluppet over baade Laos og Kambodsja, ca 600000 kambodsjanere doede som foelge av denne bombingen. Bombingen var begrunnet med aa treffe strategiske maal i baade Kambodsja og Laos som amerikanerne mente at Viet Cong soldater brukte i vietnamkrigen. Blant de strategiske maalene var det som i dag er kjent som Ho Chi Minh Trail, et nettverk av smaastier gjennom laotisk og kambodsjansk jungel (naer grensen til vietnam) som VC brukte til aa flytte forsyninger. I tillegg kan man kort fortalt si at RK og VC var venner under vietnamkrigen. RK hadde paa begynnelsen av 60-tallet faatt drahjelp av Hanoi til aa bygge seg opp som et politisk og militaert parti. Etter at vietnamkrigen endte i 1975 var situasjonen fremdeles haaploes i Kambodsja der stoerstedelen av dyrkbar mark var oedelagt og det hadde i tillegg utviklet seg borgerkrig i landet. Da svartkledde RK rullet marsjerte inn i gatene til Phnom Penh i 1975 var folk overlykkelige fordi borgerkrigen var ferdig. Et par timer seinere fikk hele befolkningen i PP beskjed om aa ta med seg faa eiendeler og komme seg ut av byen saa fort som mulig fordi RK hadde faatt informasjon om at amerikanerne snart skulle bombe hele PP, noen timer seinere var nesten 3 millioner mennesker paa vei ut av byen. ALLE maatte ut, tom pasienter paa sykehus og gamle mennesker. Marsjen ble noenlignende doedsmarsjene i Nazi-tyskland.

RK hadde en utopisk forestilling om at de kunne starte landets historie paa nytt ved aa tvinge alle, absolutt alle til aa drive jordbruk eller industri. De slettet kalenderen, og startet paa nytt ved aar 0. Utdanning var negativt, saa alle som man visste hadde utdanning (leger, laerere, ingenioerer osv..), de som saa ut som de hadde utdanning (folk som hadde briller eller var litt tjukke fordi man antok at de tjente godt og da maatte ha utdanning) ble umiddelbart drept og ellers forfulgt resten av regimets maktperiode. Pengesystemet ble fjernet, man skulle ikke bruke penger i det nye samfunnet. Derfor ble selvfoelgelig finansfolk drept og banker sprengt. Alle skulle jobbe, selvsagt uten loenn ettersom det ikke fantes penger, ca 15 timer hver dag. Religion var teit, saa alt som var religioest (buddhastatuer og lignende) ble enten oedalagt eller eksportert ut av landet. RK oensket aa skape et totalt uavhengig og selvforsynt Kambodsja (navnet ble ironisk nok endret til Democratic Kampochea) der risproduksjon var det viktigste i landet. Bestemte tall ble satt som maal for risproduksjonen, tall som var det dobbelte av landets risproduksjon foer bombingen av landet (og naa var mye av den dyrka marken oedelagt). Dette lot seg ikke gjoere, man sendte inn den rismengden som var krevd til RK og dets soldater, mye ble sendt ut som eksport til andre kommunistiske land. Den delen av risproduksjonen som RK hadde kontroll over som gikk innom PP (til RK direkte eller til eksport) holdt stort sett maal etter planen. Men resten av produksjonen som da skulle gaa til folket var langt under det som var forventet... folk sultet for aa si det saann...

Roede Khmer var ikke bare kommunistisk, men ultra-maoistisk. I vesten ble RK sett paa som noe rent og ekte av regimets tilhengere ettersom det saa ut som at de klarte seg helt paa egenhaand uten hjelp fra andre land men i realiteten fikk de drahjelp i starten av nord-Vietnam og ble hele tiden stoettet av Kina. Roede Khmers kommunistiske utopi tok alt bokstavelig, alt skulle kollektiviseres:

Familie. Familielivet var negativt ettersom det er noe privat og som danner tettere baand innad i familien enn til samfunnet. Familier ble splittet opp, folk skulle spise i store matsaler som var overvaaket av RK soldater, ingen fikk spise med sin egen familie. Hvis RK hadde drept en far eller mor i en familie drepte de gjerne resten av familien for at barna ikke skulle vokse opp med hat overfor "Angkar", navnet paa partiet som betyr "organisasjonen/partiet", dvs de oeverste lederne bl.a. Pol Pot.

Transport. Ingen transport fantes for folk, bare for RK. Alt av transportmidler ble forbudt, tom sykler. Tanken bak dette er ikke lett aa forstaa, men sett fra en makt som vil ha 200% kontroll over folket saa er dette et effektivt middel paa aa faa folk til aa holde seg til de bestemte omraadene.

Eiendeler. En svart bukse, en svart genser/overdel, et hvitt silkesjal og en straahatt var det folk skulle gaa med, en uniform med andre ord. Ellers fikk man selvsagt ikke eie noe annet enn hva som var strengt tatt noedvendig som matfat og spisepinner.

Mat. Folk sultet, noen hundretusener sultet i hjel. Men man maatte for all del ikke dyrke egen mat selvom det var tilgang til det, da ville man jo ha noe privat...

Religion. Alle religioners guder ble erklaert doede, det eneste man skulle forholde seg til naa var Angkar.

Ekteskap. Angkar forstod at folk maatte reproduseres, men ettersom familierelasjoner var forbudt og ekteskapsseremonier tok for lang tid ble alle ekteskap arrangert. Man tok en gruppe menn og en gruppe kvinner inn i samme rom, menn paa den ene siden og kvinner paa den andre. Saa ble en kvinne og en mann satt sammen etter hvordan de ble oppstilt, en offisiell erklaering ble gjort for aa gjoere ekteskapet offisielt slik at de kunne gaa og lage barn.

Skoler. Utdanning var ikke bra ifoelge Angkar. Folk fikk altsaa ikke utdanning og skoler ble heller brukt til "Security centers" dvs fengsler og torturkamre. Folk som kunne engelsk eller fransk ble drept, de hadde for mye utdanning. Ettersom alt helsepersonell med utdanning ble drept var det ingen som kunne lage medisiner eller behandle alvorlig syke. "Sykehusene" ble derfor drevet av inkompetente folk som lagde heksedotormedisiner som Angkar mente var mer enn god nok medisin for alle sykdommer, et eksempel paa en god medisin: menneskegalle blandet med Pepsi. Det ironiske i det hele er at samtlige medlemmer av Angkar var personer med hoey utdanning, noen med bakgrunn fra noen av Europas universiteter. Med andre ord, de eneste som skulle sitte igjen med saerlig utdanning igjen i samfunnet var de som satt i Angkar.

Pol Pot og resten av RK var hele tiden paranoid og fikk folk til aa gi falske anklager mot hverandre slik at masse uskyldige mennesker ble sendt inn til "avhoer" (dvs tortur og henrettelse) for ting de ikke hadde gjort. I tillegg hisset RK paa seg Vietnam til krig, slik at Vietnam invaderte Kambodsja i 78 og frigjorde landet fra RK. I loepet av de 3 aar, 8 mnd og 20 dager Roede Khmer satt ved makten drepte de ca 1,7 millioner mennesker. Etter 1978 var Democratic Kampuchea fremdeles annerkjent av FN som en suveren stat og fikk derfor oekonomisk stoette 10 aar uten aa sitte ved makten i landet (dette er litt mer komplisert enn som saa). RK kunne derfor fremdeles terrorisere folk paa landsbygden langt utover 80-tallet.

S-21. Vi dro paa S-21 og til Killing Fields for aa se hva dette regimet hadde gjort. S-21 er det tidligere fengselet som RK brukte til aa torturere sine fanger for aa faa ut info om RK sine paastaatte oposisjoner i Kambodsja. Ironisk nok var S-21 en tidligere videregaaende skole som naa ble brukt til tortur og avhoer av en regjering som var imot utdanning. Fengselceller og torturredskaper stod igjen, godt bevart. I tillegg hadde RK merkelig nok dokumentert alt som hadde skjedd paa S-21, baade med tekst og bilder. Ingen ble spart, tom kvinner og smaa barn ble fengslet. Bilder ble tatt av hver nye fange som ble innsatt. I tillegg til piggtraaen som var rundt murene ble det satt opp piggtraa foran alle steder der det var muligheter for aa hoppe fra hoeyere etasjer for at fangene ikke skulle faa ta selvmord. Etter aa ha blitt torturert og "avhoert" gjennomsnittlig i 2 mnd ble fangene fortalt at de skulle overfoeres til et annet sted. Med bind foran oeynene ble de stuet inn paa et lasteplan og kjoert ut til det som i dag er kjent som Killing Fields i Cheung Oek.

Killing Fields. Fangene ble jaget ut av bilene og foert bort til store groper som skulle bli deres siste hvilested. Folk ble satt opp paa rekke, de som var heldige fikk et skudd i hodet eller nakken. De som ikke var fullt saa heldige ble henrettet med en hakke, spade, plastpose over hodet eller et hardt slag med en butt gjenstand slik at skallen knuste. Grunnen til aa ikke bruke skudd var for aa spare paa ammunisjon. Etter at folk laa i massegraven, ble kjemikalier kastet over likene for at det ikke skulle lukte, spre smitte og for at de som kanskje hadde overlevd slaget eller skuddet i hvertfall ville doe av kjemikaliene. Smaa spebarn ble holdt i anklene og slengt med hodene foerst mot et tre, treet staar paa samme sted i dag. Ved massegravene var det hengt opp hoeytalere som spilte hoey musikk som skulle overdoeve skrikene fra folk som ble henrettet. Alt skulle selvfoelgelig vaere hemmelig. Cheung Oek er bare ett av de mange stedene der folk ble massakrert, det finnes mange massegraver rundt omkring i hele Kambodsja og fungert paa noenlunde lik maate. I S-21 var det 17000 som ble fengslet i loepet av Pol Pot sin regjeringstid, av disse var det 12 personer som overlevde...

For dere som vil faa et bedre inntrykk av hva som skjedde: se Killing Fields (amerikansk spillefilm, 1984, vant 3 oscar) eller S-21 Khmer Rouge Killing Machine (dokumentar, 2003). Bok: "Jeg har sett verden begynne" (reiseskildring av Carsten Jensen, vunnet mange priser)

Skreddere i Hoi An

Hoi An er kjent for 3 ting, Unesco World Heritage Site, god mat og skreddere. Gurid hadde lyst aa faa sydd seg en kjole og Anders tenkte litt paa aa sy seg dress, det ble mer enn 2 plagg og naa har vi store overvektsproblemer med sekkene vaare... Skredderne var helt fantastiske, vi plukket ut et design i et blad som de hadde eller tok med et bilde av et plagg som vi likte. Gurid gikk paa nettet og fant en kjole hun likte, hun tok bilde med digitalkameraet og viste det til skredderne som lagde akkurat slik hun ville ha det. Etter at designen var bestemt maate man finne stoffet man oensket aa sy det i, saa tok skrederne de noedvendige maalene av oss og startet med arbeidet. Etter aa ha proevd plaggene foerste gang, justerte de plaggene slik vi oensket helt til de ble perfekte. Alt dette var veldig billig og fantastisk noeye arbeid.

Dette tok litt tid, men det gjoer ingen ting naar man sprader rundt i en liten by som i seg selv er utrolig fin med masse god mat, og endelig: god kaffe!

Etter en lang tur med 2 busser, 12+5 timer, ankom vi Mui Ne. Dette er en liten by rett oest for Saigon (ca 5 timer med buss) med en lang strand og mange turister. Dette var det eneste stedet paa hele Asiaturen vaar vi skulle ligge paa en strand og slappe av i godvaeret. Strand fikk vi, men lite godvaer... I tillegg hadde vi tenkt aa laere oss kitesurfing, men vinden lot vente paa seg saa det ble bare halvannen time med instruksjon paa stranden. Vinden kom aldri tilbake de neste 3 dagene vi var der, saa vi leide en scooter for stakkarslige 40 kr (for 12 timer) og kjoerte til noen sanddyner like utenfor Mui Ne. Om kvelden var det bare aa dra seg tilbake til 4-stjerners hotellet som vi hadde unnet oss etter at Gurid hadde klart aa overtale Anders. Til Anders sitt forsvar hadde vi ikke vaert borti noe liknende foer og det var 50% avslag de dagene vi var der, saa prisen var bare 90kr pr pers :)

Desverre fikk vi bare besoekt Saigon saavidt, men heldigvis rakk vi aa faa et inntrykk av bybildet (den stoerste og travleste byen i Vietnam) og besoekt Vietnamkrig museet. Byen er nok den travleste i Vietnam ettersom det er den stoerste og mest vestlige av alle byene i Vietnam. Her finner man ogsaa den stoerste tettheten av motorsykler/mopeder i Vietnam (og sikkert i hele verden). Museet var baade informativt og brutalt. De sparte ikke paa kruttet naar de skulle fortelle sin versjon av Vietnamkrigen. Museet inneholdt masse bilder av sivile, vietcong soldater og amerikanske soldater som ble ofre under krigen. Vaapen, fly og helikoptre var utstilt, i tillegg en egen seksjon om hvordan vietnamesere gjennom tortur ble behandlet under Vietnamkrigen og krigen mot Frankrike tiaaret foer Vietnamkrigen. En egen seksjon handlet om kjemikalier (bla Agent Orange)som ble sproeytet over jungelen i Vietnam og foelgene etter disse kjemikaliene, bla misdannete fostre paa sprit(?!) Museet var ikke saerlig objektivt, men enkelte mener at historie heller aldri er objektivt, uansett var det interessant aa se krigen fra deres side.

Etter museet moette vi Anders og Soffien med kjaereste fra kullet til Anders og dagen etterpaa dro vi over til Kambodsja.

Easy riders

Etter Ha long bay og snarvisitten i Hanoi dro vi med sleeping bus (busser der setene kan slaaes ned som senger, en helt genial ide!) fra Hanoi til Hue. Hue er en by som har mye historie, baade eldre og nyere historie saa vi foelte vi maatte ta et stopp der. Dagen besto av halvhjertet guiding rundt gamle festninger fra storhetstiden til Vietnam da keisere med evenukktjenere fantes og et par obligatoriske stopp innom noen bunkere fra Vietnamkrigen. De to guidene som kjoerte oss rundt omkring spurte oss om vi ville bli kjoert til Hoi An (som var vaart neste stopp) bak paa hver sin motorsykkel, vi hadde egentlig billett og det var ikke meldt saa veldig bra vaer, men vi takket ja til en ny opplevelse. Og en ny opplevelse ble det. Med vaer vaar motorsykkel ble vaare store sekker plassert bakpaa bagasjebrettet (like stort som et middagsfat) og vi var klare for aa utfordre den sterke nedboeren og vinden som slo inn fra soer-kinahavet. Vi fikk laane 2 engangsregnponchoer og suste soerover mot Hoi An. Paa veien var planen aa kjoere innom en elv og bade der, besoeke noen amerikanske bunkere fra Vietnamkrigen, besoke en strand og stikke innom et buddhistisk tempel og pagoda i Da Nang. Elven vi besoekte var infisert av smaa igler, saa det var plutselig ikke saa interessant aa bade der, stranden droppet vi pga regnet, vi stoppet saavidt ved bunkerne pga mye vind, nedboer og taake men vi fikk sett de buddhistiske pagodaene i Da Nang. Alt i alt satte vaeret en liten demper paa vaar plan, men det var fantastisk artig aa sitte bakpaa motorsykkelen over saa lang tid.

Fresh beer!

Vietnam er kjent for mange ting, historiske hendelser, vakker natur, et fantastisk folkeslag, god mat og billig oel. Det sies at vietnamesere spiser absolutt alt som kan fordoeyes. Etter episoden med fuglefostrene paa menyen fant vi frosk paa menyen der vi spiste til slutt. Desverre var ingen av oss saerlig mottakelige for frosk ettersom vi var veldig sultne og aldri hadde spist frosk foer. I ettertid angrer vi kanskje paa at vi ikke proevde det ettersom vi ikke har sett saa mye rart paa menyen lenger soerover i Vietnam. Paa vei inn til gamlebyen i Hanoi saa vi noe som liknet veldig paa helgrilling av hund midt paa gaten, ikke saerlig fristende.. Makk og alle de andre "ferskvarene" paa markedet i Cat Ba fristet heller ikke.

Men Vietnam har veldig god mat, kanskje spesielt Hoi An som ogsaa er kjent for sitt kjoekken. I tillegg til at maten er god, er den vanvittig billig. For en time siden spiste vi middag ute, det kostet 33 kr tilsammen: en veldig god rekerett med ris, en veldig god svinekjoettrett med ris og 2 flasker oel, og dette er ikke saerlig billig for aa vaere Vietnam. Oelen Tiger er importoel fra Singapore og koster derfor hele 4 kroner, mens "fresh beer" som selges paa gaten og i noen restauranter koster litt over 1 kr (3500D for fresh beer, 3200D er en krone). Det beste er at oelen er ganske god. Hvis du noengang skulle dra til Vietnam og er glad i oel, se etter skiltet "fresh beer" paa gaten eller i restauranter, du blir ihvertfall ikke blakk av aa smake paa brygget.

Spraakvansker i Vietnam

Vi floey inn til Hanoi fra Vientiane og kom oss til hostellet i en gammel bydel i Hanoi rett foer det ble moerkt. I drosjen fra flyplassen proevde sjaafoeren aa forklare navnet paa elven vi krysset rett foer vi naadde sentrum av Hanoi. Elven Song Hong er like viktig for nordomraadet som Mekong er for soeromraadet og livnaerer flere millioner vietnamesere. Denne elven har ogsaa et engelsk navn som sjaafoeren sa til oss i bilen "zett ljiva!" som to spoersmaalstegn i baksetet maatte vi spoerre flere ganger om han kunne gjenta navnet, men sa det samme "zett ljiva!". Etter aa ha lest i guideboken og funnet navnet paa et kart 5 min etterpaa spurte Anders om det var Song Hong han snakket om eller Red River paa engelsk, "Yes! Yes! Zett ljiva in english"

Misforstaaelser som dette var ikke nytt for oss i soeroest Asia. Etter aa ha vaert litt i Thailand og Laos forstod vi at dette kom til aa bli et lite problem. Kondoktoeren paa toget i Thailand endte med aa bare kommandere oss ved aa peke og lage "gryntelyder", hoeres kanskje slitsomt ut men det fungerte. I Vietnam finnes det et annet spraaklig fenomen som av og til kan vaere litt irriterende. Endelser paa engelske ord forsvinner, f.eks. blir "please" til "plea" og "check" til "che". Saa lenge man fullfoerer ordene selv forstaar man rimelig mye av vietnamesisk engelsk.

Etter aa ha sjekket inn paa hostellet og plutselig booket 3 dager i Ha long bay og buss for hele Vietnam, alt innen en halvtimem, var det blitt moerkt og vi var blitt rimelig sultne. Vi gikk rett ut i gatene i Hanoi som etterhvert viste seg aa vaere den eldre delen av Hanoi med lite turister og mange lokale som ikke kunne engelsk. Som saa mange andre blir vi begge rimelig gretne naar vi blir sultne og blodsukkeret faller, derfor gikk vi innom den foerste restauranten vi fant. Vi innsaa ikke helt at menyen stod bare paa vietnamesisk og ikke engelsk foer vi satt ved et bord langt inne i restauranten. Heldigvis tenkte vi, menyene har bilder slik at vi kan se hva vi i det hele tatt spiser. Etter litt dyrelyder og miming fikk vi servitoeren til aa forstaa at Gurid oensket kylling, han viste Gurid et bilde av en kyllingrett fra menyen og Gurid takket ja. Anders derimot saa litt naermere paa bildet og saa at kyllingene (det var sikkert kylling) saa ut som fuglunger eller nesten fuglefostre tatt fra et tilfeldig reir. Vi endte opp med aa satse paa et annet spisested med engelsk meny...

Bedagelige Laos

Vi hadde booket fly fra Vientiane til Hanoi for aa spare tid (klokken jager oss i soeroest Asia) og vi maatte noeye oss med bare 5 dager tilsammen i Laos for aa prioritere Vietnam. I Laos er det vanlige for turister aa besoeke 3 steder, Vietniane, Vang Vieng og Luang Prabang. Vi maatte kutte vekk en av de to siste ettersom det tar lang tid aa reise med buss i Laos (det er et fjelland). Luang Prabang skal vaere den vakreste byen i Laos (Unesco listet) mens Vang Vieng er der alle ungdommer drar for aa feste og bade i en elv som renner forbi den lille landsbyen(kort forklart). Etter aa ha sett evig mange templer og andre kultursteder i Nepal og India falt valget paa aa reise til Vang Vieng, i tillegg var dette en busstur som tok 9 timer mindre enn til Luang Prabang fra Vientiane.

Vang Vieng var en liten landsby som hadde omtrent like mange backpackere som lokale innbyggere. Det er en spesiell grunn til at dette er saa populaert reisemaal blant ungdommer, tubing. Tubing vil si at man ligger i en oppblaast traktorslange i en elv mens man driver nedover elven i behagelig tempo. Langs elven kan man stoppe ved barene som serverer det meste til latterlige priser (en flaske oel 650ml koster ca 6-7kr). Ved siden av disse barene finnes det slengdisser der du begynner i et taarn ca 10 meter over vannet og kaster deg ut over vannet, slipper du slengdissen paa toppen av foerste sving vil du vaere omtrent 10 meter over vannet. Fordelen/bakdelen (alt etter hvilket syn man har paa det) er at man maa kjoepe noe i baren for aa bruke disse slengdissene. Resultatet er selvfoelgelig at masse folk hvert aar drukner eller doer paa andre maater, skraper, og kutter seg i mange skarpe steiner som ligger langs elvebunnen.

Vi fikk besoekt noen huler rett utenfor Vang Vieng (den ene var fylt med vann slik at vi maatte svoemme og bruke tuber for aa komme gjennom hulen), vi proevde elvepadling langs elven (litt annerledes enn elvepadling i Norge, men fremdeles artig) og vi klatret ved et klatrefelt rett utenfor landsbyen med noen lokale guider. Klatringen var det artigste ettersom Laos er bygd opp av limestonefjell (vet ikke hva dette heter paa norsk) som innbyr til masse lommeklatring som vi aldri har vaert borti foer. Dette er samme type klatring man vil finne i Thailand og Vietnam og er kanskje grunnen til at det er saa populaert med klatring i Thailand.

Generelt var Laos en spesiell opplevelse, landet har knappe 5 millioner innbyggere og er lite influert av vestens tjas og mas. Folket har i tillegg en filosofi om at stress ikke er bra for ens karma hvilket betyr ganske lite stress i samfunnet. I tillegg til at folket var utrolig blide og hyggelige og at naturen var fantastisk fin (skogkledde limestonefjell) var dette et land som var lett aa slappe av i og en perfekt motvekt til India og deler av Nepal som kan til tider vaere ganske kaotisk og stressende. Hengekoeye, 7 kroners oel, stille elv, ingen trafikk, solnedgang...helt ok :)

Snarvisitt i Bangkok

Da vi sjekket inn i Kathmandu oppdaget vi plutselig at Indian airlines ikke ville sjekke inn bagasjen vaar helt frem til Bangkok som var vaart siste stopp, men bare til Kolkata som var mellomlandingen vaar. Ettersom man maa gjennom passkontrollen i Kolkata for aa sjekke inn bagasjen paa nytt kunne dette by paa problemer ettersom vi ikke hadde visum til India for andre gang (dette maa ordnes foer du kommer til flyplassen). Problemer oppstod, men for aa gjoere en lang historie kort foerte dette til at vi fikk businessclass fra Kathmandu til Kolkata (endelig plass til beina til langemann), vi hadde en veldig interessant samtale med en tibetansk flyktning som i dag er forretningsmann i Kathmandu, vi ble eskortert til en bestemt del av flyplassen (sammen med noen andre som hadde faatt problemet) som vi ikke kunne bevege oss vekk fra, vi ble lovet mat men bare en av fire fikk det, og i det hele tatt skjoente vi fint lite av hva som hadde skjedd og hvorfor det oppstod problemer i det hele tatt.

Ankomsten til Bangkok var litt overraskende, vi visste at dette var et stort turistland, men aa moete saa mange vestlige turister paa et sted hadde vi ikke sett for oss. I tillegg var Bangkok mye mer strukturert og rikt enn vi hadde sett for oss, veiene var fine, bilene var fine, det var struktur i trafikken (de av dere som har vaert i Bangkok vil kanskje si at det er kaotisk trafikk, men etter aa ha vaert i Nepal og India er ingenting annet kaotisk), og templene var rene og saa velholdte ut.

Ettersom vi bare hadde en maaned tilsammen i hele soeroest Asia valgte vi aa nedprioritere Thailand. Derfor reiste vi med nattoget dagen etterpaa, fra Bangkok til grensen til Laos. Paa toget tilbragte vi kvelden med aa bli kjent med en dansk jente som reiste paa egenhaand og en kanadisk kar som skulle sykle aleine i soeroest Asia i 5 mnd. Toget var imponerende etter aa ha reist med tog i India, rent, billig, god mat og veldig bra service.