Det er hovedsaklig 2 historiske begivenheter Kambodsja er kjent for, den ene er selve nasjonalsymbolet og den viktigste turistmagneten for landet, Angkor Wat, den andre begivenheten hadde Kambodsja og verden vaert bedre foruten, Roede Khmers regjeringstid. Vi hadde planlagt aa oppsoeke disse to, foerst i Phnom Penh saa i Siem Riep.
Advarsel, dette er ikke hyggelig lesing!
Phnom Penh.
Dette er hovedstaden til Kambodsja og huser i dag ca 1,5-2 millioner innbyggere. Da Roede Khmer tok makten i 17.april 1975 var det ca 3 millioner innbyggere, 18. april var ca 40000 innbyggere igjen i hovedstaden. Hvor ble det av resten? Jo, Roede Khmer hadde en forestilling om at mennesker ikke skulle bo i byer men heller tvangsflyttes ut av byene for aa tvinges til aa drive jordbruk. De resterende 40000 innbyggerne jobbet enten i industrien i byen eller for RK direkte.
Bakgrunnshistorien i kortverjson:
Kambodsja ligger klemt mellom Thailand i vest, Laos i nord og Vietnam i oest. Da USA gikk til krig mot nord-Vietnam i 1965 ble Kambodsja de paafoelgende aarene ufrivillig offer for den amerikanske bombingen av soer-Vietnam. Som en uoffisiell del av Nixon-doktrinen ble bomber sluppet over baade Laos og Kambodsja, ca 600000 kambodsjanere doede som foelge av denne bombingen. Bombingen var begrunnet med aa treffe strategiske maal i baade Kambodsja og Laos som amerikanerne mente at Viet Cong soldater brukte i vietnamkrigen. Blant de strategiske maalene var det som i dag er kjent som Ho Chi Minh Trail, et nettverk av smaastier gjennom laotisk og kambodsjansk jungel (naer grensen til vietnam) som VC brukte til aa flytte forsyninger. I tillegg kan man kort fortalt si at RK og VC var venner under vietnamkrigen. RK hadde paa begynnelsen av 60-tallet faatt drahjelp av Hanoi til aa bygge seg opp som et politisk og militaert parti. Etter at vietnamkrigen endte i 1975 var situasjonen fremdeles haaploes i Kambodsja der stoerstedelen av dyrkbar mark var oedelagt og det hadde i tillegg utviklet seg borgerkrig i landet. Da svartkledde RK rullet marsjerte inn i gatene til Phnom Penh i 1975 var folk overlykkelige fordi borgerkrigen var ferdig. Et par timer seinere fikk hele befolkningen i PP beskjed om aa ta med seg faa eiendeler og komme seg ut av byen saa fort som mulig fordi RK hadde faatt informasjon om at amerikanerne snart skulle bombe hele PP, noen timer seinere var nesten 3 millioner mennesker paa vei ut av byen. ALLE maatte ut, tom pasienter paa sykehus og gamle mennesker. Marsjen ble noenlignende doedsmarsjene i Nazi-tyskland.
RK hadde en utopisk forestilling om at de kunne starte landets historie paa nytt ved aa tvinge alle, absolutt alle til aa drive jordbruk eller industri. De slettet kalenderen, og startet paa nytt ved aar 0. Utdanning var negativt, saa alle som man visste hadde utdanning (leger, laerere, ingenioerer osv..), de som saa ut som de hadde utdanning (folk som hadde briller eller var litt tjukke fordi man antok at de tjente godt og da maatte ha utdanning) ble umiddelbart drept og ellers forfulgt resten av regimets maktperiode. Pengesystemet ble fjernet, man skulle ikke bruke penger i det nye samfunnet. Derfor ble selvfoelgelig finansfolk drept og banker sprengt. Alle skulle jobbe, selvsagt uten loenn ettersom det ikke fantes penger, ca 15 timer hver dag. Religion var teit, saa alt som var religioest (buddhastatuer og lignende) ble enten oedalagt eller eksportert ut av landet. RK oensket aa skape et totalt uavhengig og selvforsynt Kambodsja (navnet ble ironisk nok endret til Democratic Kampochea) der risproduksjon var det viktigste i landet. Bestemte tall ble satt som maal for risproduksjonen, tall som var det dobbelte av landets risproduksjon foer bombingen av landet (og naa var mye av den dyrka marken oedelagt). Dette lot seg ikke gjoere, man sendte inn den rismengden som var krevd til RK og dets soldater, mye ble sendt ut som eksport til andre kommunistiske land. Den delen av risproduksjonen som RK hadde kontroll over som gikk innom PP (til RK direkte eller til eksport) holdt stort sett maal etter planen. Men resten av produksjonen som da skulle gaa til folket var langt under det som var forventet... folk sultet for aa si det saann...
Roede Khmer var ikke bare kommunistisk, men ultra-maoistisk. I vesten ble RK sett paa som noe rent og ekte av regimets tilhengere ettersom det saa ut som at de klarte seg helt paa egenhaand uten hjelp fra andre land men i realiteten fikk de drahjelp i starten av nord-Vietnam og ble hele tiden stoettet av Kina. Roede Khmers kommunistiske utopi tok alt bokstavelig, alt skulle kollektiviseres:
Familie. Familielivet var negativt ettersom det er noe privat og som danner tettere baand innad i familien enn til samfunnet. Familier ble splittet opp, folk skulle spise i store matsaler som var overvaaket av RK soldater, ingen fikk spise med sin egen familie. Hvis RK hadde drept en far eller mor i en familie drepte de gjerne resten av familien for at barna ikke skulle vokse opp med hat overfor "Angkar", navnet paa partiet som betyr "organisasjonen/partiet", dvs de oeverste lederne bl.a. Pol Pot.
Transport. Ingen transport fantes for folk, bare for RK. Alt av transportmidler ble forbudt, tom sykler. Tanken bak dette er ikke lett aa forstaa, men sett fra en makt som vil ha 200% kontroll over folket saa er dette et effektivt middel paa aa faa folk til aa holde seg til de bestemte omraadene.
Eiendeler. En svart bukse, en svart genser/overdel, et hvitt silkesjal og en straahatt var det folk skulle gaa med, en uniform med andre ord. Ellers fikk man selvsagt ikke eie noe annet enn hva som var strengt tatt noedvendig som matfat og spisepinner.
Mat. Folk sultet, noen hundretusener sultet i hjel. Men man maatte for all del ikke dyrke egen mat selvom det var tilgang til det, da ville man jo ha noe privat...
Religion. Alle religioners guder ble erklaert doede, det eneste man skulle forholde seg til naa var Angkar.
Ekteskap. Angkar forstod at folk maatte reproduseres, men ettersom familierelasjoner var forbudt og ekteskapsseremonier tok for lang tid ble alle ekteskap arrangert. Man tok en gruppe menn og en gruppe kvinner inn i samme rom, menn paa den ene siden og kvinner paa den andre. Saa ble en kvinne og en mann satt sammen etter hvordan de ble oppstilt, en offisiell erklaering ble gjort for aa gjoere ekteskapet offisielt slik at de kunne gaa og lage barn.
Skoler. Utdanning var ikke bra ifoelge Angkar. Folk fikk altsaa ikke utdanning og skoler ble heller brukt til "Security centers" dvs fengsler og torturkamre. Folk som kunne engelsk eller fransk ble drept, de hadde for mye utdanning. Ettersom alt helsepersonell med utdanning ble drept var det ingen som kunne lage medisiner eller behandle alvorlig syke. "Sykehusene" ble derfor drevet av inkompetente folk som lagde heksedotormedisiner som Angkar mente var mer enn god nok medisin for alle sykdommer, et eksempel paa en god medisin: menneskegalle blandet med Pepsi. Det ironiske i det hele er at samtlige medlemmer av Angkar var personer med hoey utdanning, noen med bakgrunn fra noen av Europas universiteter. Med andre ord, de eneste som skulle sitte igjen med saerlig utdanning igjen i samfunnet var de som satt i Angkar.
Pol Pot og resten av RK var hele tiden paranoid og fikk folk til aa gi falske anklager mot hverandre slik at masse uskyldige mennesker ble sendt inn til "avhoer" (dvs tortur og henrettelse) for ting de ikke hadde gjort. I tillegg hisset RK paa seg Vietnam til krig, slik at Vietnam invaderte Kambodsja i 78 og frigjorde landet fra RK. I loepet av de 3 aar, 8 mnd og 20 dager Roede Khmer satt ved makten drepte de ca 1,7 millioner mennesker. Etter 1978 var Democratic Kampuchea fremdeles annerkjent av FN som en suveren stat og fikk derfor oekonomisk stoette 10 aar uten aa sitte ved makten i landet (dette er litt mer komplisert enn som saa). RK kunne derfor fremdeles terrorisere folk paa landsbygden langt utover 80-tallet.
S-21. Vi dro paa S-21 og til Killing Fields for aa se hva dette regimet hadde gjort. S-21 er det tidligere fengselet som RK brukte til aa torturere sine fanger for aa faa ut info om RK sine paastaatte oposisjoner i Kambodsja. Ironisk nok var S-21 en tidligere videregaaende skole som naa ble brukt til tortur og avhoer av en regjering som var imot utdanning. Fengselceller og torturredskaper stod igjen, godt bevart. I tillegg hadde RK merkelig nok dokumentert alt som hadde skjedd paa S-21, baade med tekst og bilder. Ingen ble spart, tom kvinner og smaa barn ble fengslet. Bilder ble tatt av hver nye fange som ble innsatt. I tillegg til piggtraaen som var rundt murene ble det satt opp piggtraa foran alle steder der det var muligheter for aa hoppe fra hoeyere etasjer for at fangene ikke skulle faa ta selvmord. Etter aa ha blitt torturert og "avhoert" gjennomsnittlig i 2 mnd ble fangene fortalt at de skulle overfoeres til et annet sted. Med bind foran oeynene ble de stuet inn paa et lasteplan og kjoert ut til det som i dag er kjent som Killing Fields i Cheung Oek.
Killing Fields. Fangene ble jaget ut av bilene og foert bort til store groper som skulle bli deres siste hvilested. Folk ble satt opp paa rekke, de som var heldige fikk et skudd i hodet eller nakken. De som ikke var fullt saa heldige ble henrettet med en hakke, spade, plastpose over hodet eller et hardt slag med en butt gjenstand slik at skallen knuste. Grunnen til aa ikke bruke skudd var for aa spare paa ammunisjon. Etter at folk laa i massegraven, ble kjemikalier kastet over likene for at det ikke skulle lukte, spre smitte og for at de som kanskje hadde overlevd slaget eller skuddet i hvertfall ville doe av kjemikaliene. Smaa spebarn ble holdt i anklene og slengt med hodene foerst mot et tre, treet staar paa samme sted i dag. Ved massegravene var det hengt opp hoeytalere som spilte hoey musikk som skulle overdoeve skrikene fra folk som ble henrettet. Alt skulle selvfoelgelig vaere hemmelig. Cheung Oek er bare ett av de mange stedene der folk ble massakrert, det finnes mange massegraver rundt omkring i hele Kambodsja og fungert paa noenlunde lik maate. I S-21 var det 17000 som ble fengslet i loepet av Pol Pot sin regjeringstid, av disse var det 12 personer som overlevde...
For dere som vil faa et bedre inntrykk av hva som skjedde: se Killing Fields (amerikansk spillefilm, 1984, vant 3 oscar) eller S-21 Khmer Rouge Killing Machine (dokumentar, 2003). Bok: "Jeg har sett verden begynne" (reiseskildring av Carsten Jensen, vunnet mange priser)
Thursday, December 3, 2009
Monday, November 30, 2009
Skreddere i Hoi An
Hoi An er kjent for 3 ting, Unesco World Heritage Site, god mat og skreddere. Gurid hadde lyst aa faa sydd seg en kjole og Anders tenkte litt paa aa sy seg dress, det ble mer enn 2 plagg og naa har vi store overvektsproblemer med sekkene vaare... Skredderne var helt fantastiske, vi plukket ut et design i et blad som de hadde eller tok med et bilde av et plagg som vi likte. Gurid gikk paa nettet og fant en kjole hun likte, hun tok bilde med digitalkameraet og viste det til skredderne som lagde akkurat slik hun ville ha det. Etter at designen var bestemt maate man finne stoffet man oensket aa sy det i, saa tok skrederne de noedvendige maalene av oss og startet med arbeidet. Etter aa ha proevd plaggene foerste gang, justerte de plaggene slik vi oensket helt til de ble perfekte. Alt dette var veldig billig og fantastisk noeye arbeid.
Dette tok litt tid, men det gjoer ingen ting naar man sprader rundt i en liten by som i seg selv er utrolig fin med masse god mat, og endelig: god kaffe!
Etter en lang tur med 2 busser, 12+5 timer, ankom vi Mui Ne. Dette er en liten by rett oest for Saigon (ca 5 timer med buss) med en lang strand og mange turister. Dette var det eneste stedet paa hele Asiaturen vaar vi skulle ligge paa en strand og slappe av i godvaeret. Strand fikk vi, men lite godvaer... I tillegg hadde vi tenkt aa laere oss kitesurfing, men vinden lot vente paa seg saa det ble bare halvannen time med instruksjon paa stranden. Vinden kom aldri tilbake de neste 3 dagene vi var der, saa vi leide en scooter for stakkarslige 40 kr (for 12 timer) og kjoerte til noen sanddyner like utenfor Mui Ne. Om kvelden var det bare aa dra seg tilbake til 4-stjerners hotellet som vi hadde unnet oss etter at Gurid hadde klart aa overtale Anders. Til Anders sitt forsvar hadde vi ikke vaert borti noe liknende foer og det var 50% avslag de dagene vi var der, saa prisen var bare 90kr pr pers :)
Desverre fikk vi bare besoekt Saigon saavidt, men heldigvis rakk vi aa faa et inntrykk av bybildet (den stoerste og travleste byen i Vietnam) og besoekt Vietnamkrig museet. Byen er nok den travleste i Vietnam ettersom det er den stoerste og mest vestlige av alle byene i Vietnam. Her finner man ogsaa den stoerste tettheten av motorsykler/mopeder i Vietnam (og sikkert i hele verden). Museet var baade informativt og brutalt. De sparte ikke paa kruttet naar de skulle fortelle sin versjon av Vietnamkrigen. Museet inneholdt masse bilder av sivile, vietcong soldater og amerikanske soldater som ble ofre under krigen. Vaapen, fly og helikoptre var utstilt, i tillegg en egen seksjon om hvordan vietnamesere gjennom tortur ble behandlet under Vietnamkrigen og krigen mot Frankrike tiaaret foer Vietnamkrigen. En egen seksjon handlet om kjemikalier (bla Agent Orange)som ble sproeytet over jungelen i Vietnam og foelgene etter disse kjemikaliene, bla misdannete fostre paa sprit(?!) Museet var ikke saerlig objektivt, men enkelte mener at historie heller aldri er objektivt, uansett var det interessant aa se krigen fra deres side.
Etter museet moette vi Anders og Soffien med kjaereste fra kullet til Anders og dagen etterpaa dro vi over til Kambodsja.
Dette tok litt tid, men det gjoer ingen ting naar man sprader rundt i en liten by som i seg selv er utrolig fin med masse god mat, og endelig: god kaffe!
Etter en lang tur med 2 busser, 12+5 timer, ankom vi Mui Ne. Dette er en liten by rett oest for Saigon (ca 5 timer med buss) med en lang strand og mange turister. Dette var det eneste stedet paa hele Asiaturen vaar vi skulle ligge paa en strand og slappe av i godvaeret. Strand fikk vi, men lite godvaer... I tillegg hadde vi tenkt aa laere oss kitesurfing, men vinden lot vente paa seg saa det ble bare halvannen time med instruksjon paa stranden. Vinden kom aldri tilbake de neste 3 dagene vi var der, saa vi leide en scooter for stakkarslige 40 kr (for 12 timer) og kjoerte til noen sanddyner like utenfor Mui Ne. Om kvelden var det bare aa dra seg tilbake til 4-stjerners hotellet som vi hadde unnet oss etter at Gurid hadde klart aa overtale Anders. Til Anders sitt forsvar hadde vi ikke vaert borti noe liknende foer og det var 50% avslag de dagene vi var der, saa prisen var bare 90kr pr pers :)
Desverre fikk vi bare besoekt Saigon saavidt, men heldigvis rakk vi aa faa et inntrykk av bybildet (den stoerste og travleste byen i Vietnam) og besoekt Vietnamkrig museet. Byen er nok den travleste i Vietnam ettersom det er den stoerste og mest vestlige av alle byene i Vietnam. Her finner man ogsaa den stoerste tettheten av motorsykler/mopeder i Vietnam (og sikkert i hele verden). Museet var baade informativt og brutalt. De sparte ikke paa kruttet naar de skulle fortelle sin versjon av Vietnamkrigen. Museet inneholdt masse bilder av sivile, vietcong soldater og amerikanske soldater som ble ofre under krigen. Vaapen, fly og helikoptre var utstilt, i tillegg en egen seksjon om hvordan vietnamesere gjennom tortur ble behandlet under Vietnamkrigen og krigen mot Frankrike tiaaret foer Vietnamkrigen. En egen seksjon handlet om kjemikalier (bla Agent Orange)som ble sproeytet over jungelen i Vietnam og foelgene etter disse kjemikaliene, bla misdannete fostre paa sprit(?!) Museet var ikke saerlig objektivt, men enkelte mener at historie heller aldri er objektivt, uansett var det interessant aa se krigen fra deres side.
Etter museet moette vi Anders og Soffien med kjaereste fra kullet til Anders og dagen etterpaa dro vi over til Kambodsja.
Easy riders
Etter Ha long bay og snarvisitten i Hanoi dro vi med sleeping bus (busser der setene kan slaaes ned som senger, en helt genial ide!) fra Hanoi til Hue. Hue er en by som har mye historie, baade eldre og nyere historie saa vi foelte vi maatte ta et stopp der. Dagen besto av halvhjertet guiding rundt gamle festninger fra storhetstiden til Vietnam da keisere med evenukktjenere fantes og et par obligatoriske stopp innom noen bunkere fra Vietnamkrigen. De to guidene som kjoerte oss rundt omkring spurte oss om vi ville bli kjoert til Hoi An (som var vaart neste stopp) bak paa hver sin motorsykkel, vi hadde egentlig billett og det var ikke meldt saa veldig bra vaer, men vi takket ja til en ny opplevelse. Og en ny opplevelse ble det. Med vaer vaar motorsykkel ble vaare store sekker plassert bakpaa bagasjebrettet (like stort som et middagsfat) og vi var klare for aa utfordre den sterke nedboeren og vinden som slo inn fra soer-kinahavet. Vi fikk laane 2 engangsregnponchoer og suste soerover mot Hoi An. Paa veien var planen aa kjoere innom en elv og bade der, besoeke noen amerikanske bunkere fra Vietnamkrigen, besoke en strand og stikke innom et buddhistisk tempel og pagoda i Da Nang. Elven vi besoekte var infisert av smaa igler, saa det var plutselig ikke saa interessant aa bade der, stranden droppet vi pga regnet, vi stoppet saavidt ved bunkerne pga mye vind, nedboer og taake men vi fikk sett de buddhistiske pagodaene i Da Nang. Alt i alt satte vaeret en liten demper paa vaar plan, men det var fantastisk artig aa sitte bakpaa motorsykkelen over saa lang tid.
Monday, November 23, 2009
Fresh beer!
Vietnam er kjent for mange ting, historiske hendelser, vakker natur, et fantastisk folkeslag, god mat og billig oel. Det sies at vietnamesere spiser absolutt alt som kan fordoeyes. Etter episoden med fuglefostrene paa menyen fant vi frosk paa menyen der vi spiste til slutt. Desverre var ingen av oss saerlig mottakelige for frosk ettersom vi var veldig sultne og aldri hadde spist frosk foer. I ettertid angrer vi kanskje paa at vi ikke proevde det ettersom vi ikke har sett saa mye rart paa menyen lenger soerover i Vietnam. Paa vei inn til gamlebyen i Hanoi saa vi noe som liknet veldig paa helgrilling av hund midt paa gaten, ikke saerlig fristende.. Makk og alle de andre "ferskvarene" paa markedet i Cat Ba fristet heller ikke.
Men Vietnam har veldig god mat, kanskje spesielt Hoi An som ogsaa er kjent for sitt kjoekken. I tillegg til at maten er god, er den vanvittig billig. For en time siden spiste vi middag ute, det kostet 33 kr tilsammen: en veldig god rekerett med ris, en veldig god svinekjoettrett med ris og 2 flasker oel, og dette er ikke saerlig billig for aa vaere Vietnam. Oelen Tiger er importoel fra Singapore og koster derfor hele 4 kroner, mens "fresh beer" som selges paa gaten og i noen restauranter koster litt over 1 kr (3500D for fresh beer, 3200D er en krone). Det beste er at oelen er ganske god. Hvis du noengang skulle dra til Vietnam og er glad i oel, se etter skiltet "fresh beer" paa gaten eller i restauranter, du blir ihvertfall ikke blakk av aa smake paa brygget.
Men Vietnam har veldig god mat, kanskje spesielt Hoi An som ogsaa er kjent for sitt kjoekken. I tillegg til at maten er god, er den vanvittig billig. For en time siden spiste vi middag ute, det kostet 33 kr tilsammen: en veldig god rekerett med ris, en veldig god svinekjoettrett med ris og 2 flasker oel, og dette er ikke saerlig billig for aa vaere Vietnam. Oelen Tiger er importoel fra Singapore og koster derfor hele 4 kroner, mens "fresh beer" som selges paa gaten og i noen restauranter koster litt over 1 kr (3500D for fresh beer, 3200D er en krone). Det beste er at oelen er ganske god. Hvis du noengang skulle dra til Vietnam og er glad i oel, se etter skiltet "fresh beer" paa gaten eller i restauranter, du blir ihvertfall ikke blakk av aa smake paa brygget.
Spraakvansker i Vietnam
Vi floey inn til Hanoi fra Vientiane og kom oss til hostellet i en gammel bydel i Hanoi rett foer det ble moerkt. I drosjen fra flyplassen proevde sjaafoeren aa forklare navnet paa elven vi krysset rett foer vi naadde sentrum av Hanoi. Elven Song Hong er like viktig for nordomraadet som Mekong er for soeromraadet og livnaerer flere millioner vietnamesere. Denne elven har ogsaa et engelsk navn som sjaafoeren sa til oss i bilen "zett ljiva!" som to spoersmaalstegn i baksetet maatte vi spoerre flere ganger om han kunne gjenta navnet, men sa det samme "zett ljiva!". Etter aa ha lest i guideboken og funnet navnet paa et kart 5 min etterpaa spurte Anders om det var Song Hong han snakket om eller Red River paa engelsk, "Yes! Yes! Zett ljiva in english"
Misforstaaelser som dette var ikke nytt for oss i soeroest Asia. Etter aa ha vaert litt i Thailand og Laos forstod vi at dette kom til aa bli et lite problem. Kondoktoeren paa toget i Thailand endte med aa bare kommandere oss ved aa peke og lage "gryntelyder", hoeres kanskje slitsomt ut men det fungerte. I Vietnam finnes det et annet spraaklig fenomen som av og til kan vaere litt irriterende. Endelser paa engelske ord forsvinner, f.eks. blir "please" til "plea" og "check" til "che". Saa lenge man fullfoerer ordene selv forstaar man rimelig mye av vietnamesisk engelsk.
Etter aa ha sjekket inn paa hostellet og plutselig booket 3 dager i Ha long bay og buss for hele Vietnam, alt innen en halvtimem, var det blitt moerkt og vi var blitt rimelig sultne. Vi gikk rett ut i gatene i Hanoi som etterhvert viste seg aa vaere den eldre delen av Hanoi med lite turister og mange lokale som ikke kunne engelsk. Som saa mange andre blir vi begge rimelig gretne naar vi blir sultne og blodsukkeret faller, derfor gikk vi innom den foerste restauranten vi fant. Vi innsaa ikke helt at menyen stod bare paa vietnamesisk og ikke engelsk foer vi satt ved et bord langt inne i restauranten. Heldigvis tenkte vi, menyene har bilder slik at vi kan se hva vi i det hele tatt spiser. Etter litt dyrelyder og miming fikk vi servitoeren til aa forstaa at Gurid oensket kylling, han viste Gurid et bilde av en kyllingrett fra menyen og Gurid takket ja. Anders derimot saa litt naermere paa bildet og saa at kyllingene (det var sikkert kylling) saa ut som fuglunger eller nesten fuglefostre tatt fra et tilfeldig reir. Vi endte opp med aa satse paa et annet spisested med engelsk meny...
Misforstaaelser som dette var ikke nytt for oss i soeroest Asia. Etter aa ha vaert litt i Thailand og Laos forstod vi at dette kom til aa bli et lite problem. Kondoktoeren paa toget i Thailand endte med aa bare kommandere oss ved aa peke og lage "gryntelyder", hoeres kanskje slitsomt ut men det fungerte. I Vietnam finnes det et annet spraaklig fenomen som av og til kan vaere litt irriterende. Endelser paa engelske ord forsvinner, f.eks. blir "please" til "plea" og "check" til "che". Saa lenge man fullfoerer ordene selv forstaar man rimelig mye av vietnamesisk engelsk.
Etter aa ha sjekket inn paa hostellet og plutselig booket 3 dager i Ha long bay og buss for hele Vietnam, alt innen en halvtimem, var det blitt moerkt og vi var blitt rimelig sultne. Vi gikk rett ut i gatene i Hanoi som etterhvert viste seg aa vaere den eldre delen av Hanoi med lite turister og mange lokale som ikke kunne engelsk. Som saa mange andre blir vi begge rimelig gretne naar vi blir sultne og blodsukkeret faller, derfor gikk vi innom den foerste restauranten vi fant. Vi innsaa ikke helt at menyen stod bare paa vietnamesisk og ikke engelsk foer vi satt ved et bord langt inne i restauranten. Heldigvis tenkte vi, menyene har bilder slik at vi kan se hva vi i det hele tatt spiser. Etter litt dyrelyder og miming fikk vi servitoeren til aa forstaa at Gurid oensket kylling, han viste Gurid et bilde av en kyllingrett fra menyen og Gurid takket ja. Anders derimot saa litt naermere paa bildet og saa at kyllingene (det var sikkert kylling) saa ut som fuglunger eller nesten fuglefostre tatt fra et tilfeldig reir. Vi endte opp med aa satse paa et annet spisested med engelsk meny...
Monday, November 16, 2009
Bedagelige Laos
Vi hadde booket fly fra Vientiane til Hanoi for aa spare tid (klokken jager oss i soeroest Asia) og vi maatte noeye oss med bare 5 dager tilsammen i Laos for aa prioritere Vietnam. I Laos er det vanlige for turister aa besoeke 3 steder, Vietniane, Vang Vieng og Luang Prabang. Vi maatte kutte vekk en av de to siste ettersom det tar lang tid aa reise med buss i Laos (det er et fjelland). Luang Prabang skal vaere den vakreste byen i Laos (Unesco listet) mens Vang Vieng er der alle ungdommer drar for aa feste og bade i en elv som renner forbi den lille landsbyen(kort forklart). Etter aa ha sett evig mange templer og andre kultursteder i Nepal og India falt valget paa aa reise til Vang Vieng, i tillegg var dette en busstur som tok 9 timer mindre enn til Luang Prabang fra Vientiane.
Vang Vieng var en liten landsby som hadde omtrent like mange backpackere som lokale innbyggere. Det er en spesiell grunn til at dette er saa populaert reisemaal blant ungdommer, tubing. Tubing vil si at man ligger i en oppblaast traktorslange i en elv mens man driver nedover elven i behagelig tempo. Langs elven kan man stoppe ved barene som serverer det meste til latterlige priser (en flaske oel 650ml koster ca 6-7kr). Ved siden av disse barene finnes det slengdisser der du begynner i et taarn ca 10 meter over vannet og kaster deg ut over vannet, slipper du slengdissen paa toppen av foerste sving vil du vaere omtrent 10 meter over vannet. Fordelen/bakdelen (alt etter hvilket syn man har paa det) er at man maa kjoepe noe i baren for aa bruke disse slengdissene. Resultatet er selvfoelgelig at masse folk hvert aar drukner eller doer paa andre maater, skraper, og kutter seg i mange skarpe steiner som ligger langs elvebunnen.
Vi fikk besoekt noen huler rett utenfor Vang Vieng (den ene var fylt med vann slik at vi maatte svoemme og bruke tuber for aa komme gjennom hulen), vi proevde elvepadling langs elven (litt annerledes enn elvepadling i Norge, men fremdeles artig) og vi klatret ved et klatrefelt rett utenfor landsbyen med noen lokale guider. Klatringen var det artigste ettersom Laos er bygd opp av limestonefjell (vet ikke hva dette heter paa norsk) som innbyr til masse lommeklatring som vi aldri har vaert borti foer. Dette er samme type klatring man vil finne i Thailand og Vietnam og er kanskje grunnen til at det er saa populaert med klatring i Thailand.
Generelt var Laos en spesiell opplevelse, landet har knappe 5 millioner innbyggere og er lite influert av vestens tjas og mas. Folket har i tillegg en filosofi om at stress ikke er bra for ens karma hvilket betyr ganske lite stress i samfunnet. I tillegg til at folket var utrolig blide og hyggelige og at naturen var fantastisk fin (skogkledde limestonefjell) var dette et land som var lett aa slappe av i og en perfekt motvekt til India og deler av Nepal som kan til tider vaere ganske kaotisk og stressende. Hengekoeye, 7 kroners oel, stille elv, ingen trafikk, solnedgang...helt ok :)
Vang Vieng var en liten landsby som hadde omtrent like mange backpackere som lokale innbyggere. Det er en spesiell grunn til at dette er saa populaert reisemaal blant ungdommer, tubing. Tubing vil si at man ligger i en oppblaast traktorslange i en elv mens man driver nedover elven i behagelig tempo. Langs elven kan man stoppe ved barene som serverer det meste til latterlige priser (en flaske oel 650ml koster ca 6-7kr). Ved siden av disse barene finnes det slengdisser der du begynner i et taarn ca 10 meter over vannet og kaster deg ut over vannet, slipper du slengdissen paa toppen av foerste sving vil du vaere omtrent 10 meter over vannet. Fordelen/bakdelen (alt etter hvilket syn man har paa det) er at man maa kjoepe noe i baren for aa bruke disse slengdissene. Resultatet er selvfoelgelig at masse folk hvert aar drukner eller doer paa andre maater, skraper, og kutter seg i mange skarpe steiner som ligger langs elvebunnen.
Vi fikk besoekt noen huler rett utenfor Vang Vieng (den ene var fylt med vann slik at vi maatte svoemme og bruke tuber for aa komme gjennom hulen), vi proevde elvepadling langs elven (litt annerledes enn elvepadling i Norge, men fremdeles artig) og vi klatret ved et klatrefelt rett utenfor landsbyen med noen lokale guider. Klatringen var det artigste ettersom Laos er bygd opp av limestonefjell (vet ikke hva dette heter paa norsk) som innbyr til masse lommeklatring som vi aldri har vaert borti foer. Dette er samme type klatring man vil finne i Thailand og Vietnam og er kanskje grunnen til at det er saa populaert med klatring i Thailand.
Generelt var Laos en spesiell opplevelse, landet har knappe 5 millioner innbyggere og er lite influert av vestens tjas og mas. Folket har i tillegg en filosofi om at stress ikke er bra for ens karma hvilket betyr ganske lite stress i samfunnet. I tillegg til at folket var utrolig blide og hyggelige og at naturen var fantastisk fin (skogkledde limestonefjell) var dette et land som var lett aa slappe av i og en perfekt motvekt til India og deler av Nepal som kan til tider vaere ganske kaotisk og stressende. Hengekoeye, 7 kroners oel, stille elv, ingen trafikk, solnedgang...helt ok :)
Snarvisitt i Bangkok
Da vi sjekket inn i Kathmandu oppdaget vi plutselig at Indian airlines ikke ville sjekke inn bagasjen vaar helt frem til Bangkok som var vaart siste stopp, men bare til Kolkata som var mellomlandingen vaar. Ettersom man maa gjennom passkontrollen i Kolkata for aa sjekke inn bagasjen paa nytt kunne dette by paa problemer ettersom vi ikke hadde visum til India for andre gang (dette maa ordnes foer du kommer til flyplassen). Problemer oppstod, men for aa gjoere en lang historie kort foerte dette til at vi fikk businessclass fra Kathmandu til Kolkata (endelig plass til beina til langemann), vi hadde en veldig interessant samtale med en tibetansk flyktning som i dag er forretningsmann i Kathmandu, vi ble eskortert til en bestemt del av flyplassen (sammen med noen andre som hadde faatt problemet) som vi ikke kunne bevege oss vekk fra, vi ble lovet mat men bare en av fire fikk det, og i det hele tatt skjoente vi fint lite av hva som hadde skjedd og hvorfor det oppstod problemer i det hele tatt.
Ankomsten til Bangkok var litt overraskende, vi visste at dette var et stort turistland, men aa moete saa mange vestlige turister paa et sted hadde vi ikke sett for oss. I tillegg var Bangkok mye mer strukturert og rikt enn vi hadde sett for oss, veiene var fine, bilene var fine, det var struktur i trafikken (de av dere som har vaert i Bangkok vil kanskje si at det er kaotisk trafikk, men etter aa ha vaert i Nepal og India er ingenting annet kaotisk), og templene var rene og saa velholdte ut.
Ettersom vi bare hadde en maaned tilsammen i hele soeroest Asia valgte vi aa nedprioritere Thailand. Derfor reiste vi med nattoget dagen etterpaa, fra Bangkok til grensen til Laos. Paa toget tilbragte vi kvelden med aa bli kjent med en dansk jente som reiste paa egenhaand og en kanadisk kar som skulle sykle aleine i soeroest Asia i 5 mnd. Toget var imponerende etter aa ha reist med tog i India, rent, billig, god mat og veldig bra service.
Ankomsten til Bangkok var litt overraskende, vi visste at dette var et stort turistland, men aa moete saa mange vestlige turister paa et sted hadde vi ikke sett for oss. I tillegg var Bangkok mye mer strukturert og rikt enn vi hadde sett for oss, veiene var fine, bilene var fine, det var struktur i trafikken (de av dere som har vaert i Bangkok vil kanskje si at det er kaotisk trafikk, men etter aa ha vaert i Nepal og India er ingenting annet kaotisk), og templene var rene og saa velholdte ut.
Ettersom vi bare hadde en maaned tilsammen i hele soeroest Asia valgte vi aa nedprioritere Thailand. Derfor reiste vi med nattoget dagen etterpaa, fra Bangkok til grensen til Laos. Paa toget tilbragte vi kvelden med aa bli kjent med en dansk jente som reiste paa egenhaand og en kanadisk kar som skulle sykle aleine i soeroest Asia i 5 mnd. Toget var imponerende etter aa ha reist med tog i India, rent, billig, god mat og veldig bra service.
Thursday, November 5, 2009
Paa fjelltur i Himalaya.
Vaart stoerste maal med Nepal var aa faa gaatt paa en lengre fjelltur i Himalaya og skue de vakre fjellene hver eneste dag som vi vandret paa vaar vei. Vi hadde i utgangspunktet 1 mnd tilsammen i India og Nepal som vi egentlig hadde tenkt aa fordele til ca 2 uker hver. Men etterhvert som vi reiste i India innsaa vi at vi allerede hadde gitt India for liten tid med 2 uker noe vi helst ikke ville gjoere med Nepal. Derfor bestemte vi oss for aa gi Nepal litt mer tid slik at vi visste at vi kunne blant annet faa gaatt en lengre fjelltur.
Bestillingen. Med en gang etter at vi hadde sjekket inn i Kathmandu fikk vi tilbudet om "free information" om trekking i Nepal. Etter en halvtime var det gjort, vi hadde bestilt 12 dagers trekking (dvs 2 dager til transport) og 2 dagers foer vi hadde faatt i oss en eneste matbit. Vi visste litt om trekkingen i Nepal gjennom soesteren til Gurid, Daghild, som hadde vaert paa en liknende tur 8 aar tidligere. Men det skulle vise seg at vi visste kanskje litt for lite. Vi var litt forundret over at de ikke spurte om hvilket nivaa vi laa paa og proevde derfor aa skyte inn at vi var vante med aa gaa i fjellet begge to. Men ettersom vi ikke helt visste hvilket nivaa vi kunne forvente oss i hoeyere hoyeder enn vi er vante til bestemte vi oss for aa ta med en guide og en porter (en som baerer baggasjen vaar.). Vi var ikke i toppform noen av oss, og vi visste ikke hvordan det ville vaere aa gaa i over 3000 meters hoyde med store sekker. Saa vi valgte det tryggeste :)
Tiden var det som begrenset oss ved valg av rute. Aa gaa opp til Mt. Everest Base Camp ville ta for lang tid og vaere et ganske dyrt alternativ. Derfor stod valget om 2 ruter i Annapurna massivet (ligger ca midt i Nepal): Jomsom trek som ville vaere den fineste ruten i forhold til utsikt og Annapurna Base Camp (ABC) som var noe billigere men visstnok ikke en like fin tur som Jomsom. Derfor tok vi det foerste.
Baereren. I starten var baade Gurid og jeg veldig ubekvem med det faktum at vi hadde leid en guide og en gutt (han var bare 18 aar) til aa vise oss veien og baere baggasjen vaar og som vi i tillegg maatte forholde oss til hver eneste dag i 12 dager. Den foerste dagen var preget av Gurids (og litt Anders) konstante daarlige samvitighet overfor baereren som maatte baere den tunge sekken opp alle de bratte bakkene. I tillegg var vi begge to veldig usikre paa om vaar sekk var unormalt tung og var veldig overrasket over at baereren ikke ville bruke hoftebeltet paa sekken, bare skulderremmene. Men allerede foerste dag gikk vi forbi en haug av andre baerere som tydeligvis har gjort dette i mange aar. Baerere kom paa rekke og rad med enorme sekker, f.eks 2x 80liter sekker + 1 60 liter sekk og en liten dagstursekk som kronen paa verket. Og for dere som trodde disse bruker gode sekker med hoftebelter, tro om igjen... Den nepalske maaten aa baere paa er ved aa feste hele pakket med en hampreim som gaar paa skraatt fra bunnen av det som baeres bak paa ryggen og opp til pannen. Jepp, de baerer alt med hodet. Da vi spurte om hvor mye disse karene (kvinner baerer ogsaa slik, og mye mer enn hva norske menn ville klart...) kan baere svarte guiden vaar:"..maybe up to 80-85 kilos, I tink saa.." Og det er ikke en overdrivelse heller, noen av de tyngste lassene saa ut til aa veie noe saant. Han la til at enkelte som jobbet slik i flere aar fikk et soekk eller en grop i pannen der reimen pleide aa ligge. Etter denne samtalen og etter alle de vi hadde sett hadde vi ikke saa veldig daarlig samvittighet for vaar baerer som maatte baere vaar lille 17 kg sekk.
Guiden. Aa ha en guide med oss paa tur var en veldig uvanlig opplevelse. Han fortalte oss om fjell, folk og kulturer som vi gikk forbi, hentet menyer og mat til oss til hvert maaltid og gjerne et glass "local wine" om kvelden, som enten var millet-wine eller apple-brandy. Det smakte forresten like daarlig som det hoeres ut som. Om morgenen stod frokosten klar paa bordet med en kopp kakao eller black tea som ofte var en god oppvarmer i de daarlig isolerte hostellene langs stien. Vi fikk i tillegg laert mye om kastesystemet, politikken i landet, hinduismen og buddhismen som vi bare ble mer og mer forvirret av, og det viste seg at han selv var baade hinduistisk og buddhistisk noe som var veldig praktisk da vi besoekte buddhistiske klostre og hinduistiske templer paa veien. Guiden var fra en kaste som ligger rett under prestekasten (oeverste kaste)og er saa og si likestilt med denne kasten. I motsetning til India som offisielt har forbudt kastesystemet, lever kastesystemet i Nepal i beste velgaaende men de har en del ulikheter og kan ikke sammenlignes hundre prosent. Men i og med at kastesystemet fremdeles er viktig i Nepal og han er fra den nest oeverste kasten kunne han fortelle at han var veldig populaer blant nepalske hinduistiske kvinner ettersom et giftemaal med han ville sende dem rett inn i hans kaste... litt spesielt...
Turen. Som vi etterhvert fryktet var denne turen i letteste laget for oss. Det var lagt opp 10 dager med vandring, vi gikk 9 men vi kunne fint ha klart oss med 7 selv med sekk og uten guide. Endepunktet for turen vaar var ved Jomsom hvor vi skulle fly tilbake til utgangspunktet slik at det hadde ikke saa mye aa si for oss om vi gikk fort eller ikke. Brukte vi kortere tid enn beregnet maatte vi bruke dagene vi hadde til overs et eller annet sted i fjellene ettersom flyturen tilbake var ved en bestemt dato. Dette foerte til at to av dagene gikk vi i under 3 timer, starter man 8 om morgenen, bruker ca 3 timer og tar 1 times lunsj er man plutselig ferdig med dagens marsj kl 12... For oss ble dette en litt vel tidlig avslutning paa dagen, men vi fikk lest masse og spilt mye av kortspillet som alle nepalesere kan, Romy. Under turen saa vi nesten hver eneste dag en eller flere topper over 8000moh eller rett under. Oktober og november er de beste maanedene til aa gaa trekking ettersom luftfuktigheten har blitt slukt av monsoonen i sommermaanedene slik at man har ingen nedboer og klar sikt hver eneste dag. Selvom vi sier at vi gikk i fjellet, saa stemmer ikke dette helt hvis en skal sammenligne det med den norske maaten aa gaa i fjellet paa. Foerste del av turen var hellelagt sti med trapper og andre del var en daarlig stoevete traktorvei som gjorde turen ganske mange hakk lettere aa gaa. Men for oss var dette greit ettersom vi fikk mer tid til aa se oss rundt om kring og bestemme tempoet i stoerre grad. Vi har ikke regnet ut hvor mange hoeydemeter vi gikk og hvor langt vi gikk, men vi kom oss opp til 4030moh og var fornoeyde med det selvom ABC ligger 70m hoeyere :( Desverre moette vi ingen yak-okser ettersom disse ikke hadde kommet ned i "lavlandet" enda (dvs under 4000moh) men vi spiste selvsagt masse yak-ost!
Anders
Bestillingen. Med en gang etter at vi hadde sjekket inn i Kathmandu fikk vi tilbudet om "free information" om trekking i Nepal. Etter en halvtime var det gjort, vi hadde bestilt 12 dagers trekking (dvs 2 dager til transport) og 2 dagers foer vi hadde faatt i oss en eneste matbit. Vi visste litt om trekkingen i Nepal gjennom soesteren til Gurid, Daghild, som hadde vaert paa en liknende tur 8 aar tidligere. Men det skulle vise seg at vi visste kanskje litt for lite. Vi var litt forundret over at de ikke spurte om hvilket nivaa vi laa paa og proevde derfor aa skyte inn at vi var vante med aa gaa i fjellet begge to. Men ettersom vi ikke helt visste hvilket nivaa vi kunne forvente oss i hoeyere hoyeder enn vi er vante til bestemte vi oss for aa ta med en guide og en porter (en som baerer baggasjen vaar.). Vi var ikke i toppform noen av oss, og vi visste ikke hvordan det ville vaere aa gaa i over 3000 meters hoyde med store sekker. Saa vi valgte det tryggeste :)
Tiden var det som begrenset oss ved valg av rute. Aa gaa opp til Mt. Everest Base Camp ville ta for lang tid og vaere et ganske dyrt alternativ. Derfor stod valget om 2 ruter i Annapurna massivet (ligger ca midt i Nepal): Jomsom trek som ville vaere den fineste ruten i forhold til utsikt og Annapurna Base Camp (ABC) som var noe billigere men visstnok ikke en like fin tur som Jomsom. Derfor tok vi det foerste.
Baereren. I starten var baade Gurid og jeg veldig ubekvem med det faktum at vi hadde leid en guide og en gutt (han var bare 18 aar) til aa vise oss veien og baere baggasjen vaar og som vi i tillegg maatte forholde oss til hver eneste dag i 12 dager. Den foerste dagen var preget av Gurids (og litt Anders) konstante daarlige samvitighet overfor baereren som maatte baere den tunge sekken opp alle de bratte bakkene. I tillegg var vi begge to veldig usikre paa om vaar sekk var unormalt tung og var veldig overrasket over at baereren ikke ville bruke hoftebeltet paa sekken, bare skulderremmene. Men allerede foerste dag gikk vi forbi en haug av andre baerere som tydeligvis har gjort dette i mange aar. Baerere kom paa rekke og rad med enorme sekker, f.eks 2x 80liter sekker + 1 60 liter sekk og en liten dagstursekk som kronen paa verket. Og for dere som trodde disse bruker gode sekker med hoftebelter, tro om igjen... Den nepalske maaten aa baere paa er ved aa feste hele pakket med en hampreim som gaar paa skraatt fra bunnen av det som baeres bak paa ryggen og opp til pannen. Jepp, de baerer alt med hodet. Da vi spurte om hvor mye disse karene (kvinner baerer ogsaa slik, og mye mer enn hva norske menn ville klart...) kan baere svarte guiden vaar:"..maybe up to 80-85 kilos, I tink saa.." Og det er ikke en overdrivelse heller, noen av de tyngste lassene saa ut til aa veie noe saant. Han la til at enkelte som jobbet slik i flere aar fikk et soekk eller en grop i pannen der reimen pleide aa ligge. Etter denne samtalen og etter alle de vi hadde sett hadde vi ikke saa veldig daarlig samvittighet for vaar baerer som maatte baere vaar lille 17 kg sekk.
Guiden. Aa ha en guide med oss paa tur var en veldig uvanlig opplevelse. Han fortalte oss om fjell, folk og kulturer som vi gikk forbi, hentet menyer og mat til oss til hvert maaltid og gjerne et glass "local wine" om kvelden, som enten var millet-wine eller apple-brandy. Det smakte forresten like daarlig som det hoeres ut som. Om morgenen stod frokosten klar paa bordet med en kopp kakao eller black tea som ofte var en god oppvarmer i de daarlig isolerte hostellene langs stien. Vi fikk i tillegg laert mye om kastesystemet, politikken i landet, hinduismen og buddhismen som vi bare ble mer og mer forvirret av, og det viste seg at han selv var baade hinduistisk og buddhistisk noe som var veldig praktisk da vi besoekte buddhistiske klostre og hinduistiske templer paa veien. Guiden var fra en kaste som ligger rett under prestekasten (oeverste kaste)og er saa og si likestilt med denne kasten. I motsetning til India som offisielt har forbudt kastesystemet, lever kastesystemet i Nepal i beste velgaaende men de har en del ulikheter og kan ikke sammenlignes hundre prosent. Men i og med at kastesystemet fremdeles er viktig i Nepal og han er fra den nest oeverste kasten kunne han fortelle at han var veldig populaer blant nepalske hinduistiske kvinner ettersom et giftemaal med han ville sende dem rett inn i hans kaste... litt spesielt...
Turen. Som vi etterhvert fryktet var denne turen i letteste laget for oss. Det var lagt opp 10 dager med vandring, vi gikk 9 men vi kunne fint ha klart oss med 7 selv med sekk og uten guide. Endepunktet for turen vaar var ved Jomsom hvor vi skulle fly tilbake til utgangspunktet slik at det hadde ikke saa mye aa si for oss om vi gikk fort eller ikke. Brukte vi kortere tid enn beregnet maatte vi bruke dagene vi hadde til overs et eller annet sted i fjellene ettersom flyturen tilbake var ved en bestemt dato. Dette foerte til at to av dagene gikk vi i under 3 timer, starter man 8 om morgenen, bruker ca 3 timer og tar 1 times lunsj er man plutselig ferdig med dagens marsj kl 12... For oss ble dette en litt vel tidlig avslutning paa dagen, men vi fikk lest masse og spilt mye av kortspillet som alle nepalesere kan, Romy. Under turen saa vi nesten hver eneste dag en eller flere topper over 8000moh eller rett under. Oktober og november er de beste maanedene til aa gaa trekking ettersom luftfuktigheten har blitt slukt av monsoonen i sommermaanedene slik at man har ingen nedboer og klar sikt hver eneste dag. Selvom vi sier at vi gikk i fjellet, saa stemmer ikke dette helt hvis en skal sammenligne det med den norske maaten aa gaa i fjellet paa. Foerste del av turen var hellelagt sti med trapper og andre del var en daarlig stoevete traktorvei som gjorde turen ganske mange hakk lettere aa gaa. Men for oss var dette greit ettersom vi fikk mer tid til aa se oss rundt om kring og bestemme tempoet i stoerre grad. Vi har ikke regnet ut hvor mange hoeydemeter vi gikk og hvor langt vi gikk, men vi kom oss opp til 4030moh og var fornoeyde med det selvom ABC ligger 70m hoeyere :( Desverre moette vi ingen yak-okser ettersom disse ikke hadde kommet ned i "lavlandet" enda (dvs under 4000moh) men vi spiste selvsagt masse yak-ost!
Anders
Wednesday, November 4, 2009
Folk og fe i Nepal
Ahhh!!! For et land og for et folk!
Etter aa ha vaert i Darjeeling og sett litt av Himalaya hadde vi faatt en smakebit av hva som var i vente. Nepal er et lite land klemt mellom de to mest folkerike landene i verden, India og Kina. Man skulle tro at disse to stormaktene har satt sitt preg paa dette lille fjellriket ettersom Nepal er en miniputt i forhold til folkemasse og oekonomi. Paa en maate kan man si at det er nettopp disse to landene som influerer Nepal til en stor grad, men samtidig, som saa mange andre fjelland rundt om i verden har Nepal bevart veldig mye av sine selvstendighet. Landet bestaar av veldig mange forskjellige folkegrupper og kulturer men har samtidig bevart en slags nasjonal enighet. De samles rundt det felles nasjonale spraaket Nepali og religionene hinduismen og buddhismen som noen steder smelter sammen til en felles religion spesielt rundt bedestedene gompaene. Man kan kjenne igjen noen av folkegruppene gjennom klaer og smykker som Newarifolket med sine topphatter og Gurungene med sine neseringer. Sherpaene er kanskje de som er mest kjent for oss i Norge, dette er et fjellfolk som lever mellom 3000-4000 moh og er et fattig men hardtarbeidende folkeslag. Vi har saa vidt vi vet ikke moett en eneste sherpa ettersom disse for det meste bor oest i landet, i regionen rundt mt. Everest. Veldig mange av flyktingene fra Tibet har slaatt seg ned i Nepal og det virker for oss som de glir rett inn blant folket i landet. Dette er ikke saa rart ettersom naturen i hoeylandet er veldig lik og disse to omraadene har lenge hatt tette handelsforbindelser mellom seg. I tillegg finner man samme type buddhisme i Nepal som i Tibet og begge omraadene har viktige landemerker i den samme religionen. For nepalesere og tibetanere omtaler man heller ikke Tibet som en del av Kina, Tibet er Tibet og det er sterk stoette blant det nepalske folket til tibetanerne.
Da vi hadde kjoert noen km inn i Nepal fra India saa vi ganske fort at det var faerre folk og mindre kaos enn vi hadde sett i India. Selvfoelgelig var det fremdeles masse folk og mye kaos i Nepal men for folk som kommer fra India til Nepal er det betraktelig mindre mas og tjas i det lille landet enn hos sin store nabo. En ting var fremdeles det samme, trafikken. I Nepal kjoerer man gjerne ikke saa fort ettersom det er saa mange fjell og daler, men man kjoerer veldig stygt og farlig, kanskje verre enn i India. Det virker som om man bare har en eneste trafikkregel som man er enig i: kjoer saann ca paa venstre side av veien.
Ettersom man finner den artige hinduismen i Nepal finner man ogsaa kyr i trafikken, templer overalt, lotusblomster overalt og hellige apekatter i ny og ne. I tillegg har man buddhismen som er like, om ikke mer utbredt i Nepal. I stedet for lotusblomster setter buddhismene opp boenneflagg og silkesjal rundt omkring paa bestemte hellige plasser, ogsaa i fjellet. Noen av bedestedene (stupaer) og templene til disse to religionene er imponerende gamle og vel bevarte for aa vaere saa gamle. Og ettersom disse to religionene er like utbredt, like serioese for folk og til tider de samme hellige plassene skulle man tro at dette er grobunn for konflikter. Men for oss virker det som om disse to religionene er som skapt for hverandre og lever i den beste harmoni som de tilsynelatende har gjort veldig lenge. Kanskje er ikke dette saa rart ettersom buddhismen har et veldig sterkt fredelig budskap og hinduismen ser paa Buddha som en reinkarnasjon av en av de hundre gudene de har.
Selvom Nepal er et av de fattigste landene i verden er landet rikt paa kultur, natur og tradisjoner. Folk virker tilsynelatende fornoeyde selvom den aller stoerste delen av dem er lutfattige. Vi har heller ikke sett den enorme forskjellen mellom fattige og rike som vi saa i India og som Anders saa i Soer Afrika, heller ikke de store slummene som man kan se i de to nevnte landene. Det virker som det er en mer jevn fattigdom som kan sees blant annet i Tanzania og liknende fattige land.
Hva vi gjorde i Nepal skal vi fortelle om en annen gang :)
Anders og Gurid
Etter aa ha vaert i Darjeeling og sett litt av Himalaya hadde vi faatt en smakebit av hva som var i vente. Nepal er et lite land klemt mellom de to mest folkerike landene i verden, India og Kina. Man skulle tro at disse to stormaktene har satt sitt preg paa dette lille fjellriket ettersom Nepal er en miniputt i forhold til folkemasse og oekonomi. Paa en maate kan man si at det er nettopp disse to landene som influerer Nepal til en stor grad, men samtidig, som saa mange andre fjelland rundt om i verden har Nepal bevart veldig mye av sine selvstendighet. Landet bestaar av veldig mange forskjellige folkegrupper og kulturer men har samtidig bevart en slags nasjonal enighet. De samles rundt det felles nasjonale spraaket Nepali og religionene hinduismen og buddhismen som noen steder smelter sammen til en felles religion spesielt rundt bedestedene gompaene. Man kan kjenne igjen noen av folkegruppene gjennom klaer og smykker som Newarifolket med sine topphatter og Gurungene med sine neseringer. Sherpaene er kanskje de som er mest kjent for oss i Norge, dette er et fjellfolk som lever mellom 3000-4000 moh og er et fattig men hardtarbeidende folkeslag. Vi har saa vidt vi vet ikke moett en eneste sherpa ettersom disse for det meste bor oest i landet, i regionen rundt mt. Everest. Veldig mange av flyktingene fra Tibet har slaatt seg ned i Nepal og det virker for oss som de glir rett inn blant folket i landet. Dette er ikke saa rart ettersom naturen i hoeylandet er veldig lik og disse to omraadene har lenge hatt tette handelsforbindelser mellom seg. I tillegg finner man samme type buddhisme i Nepal som i Tibet og begge omraadene har viktige landemerker i den samme religionen. For nepalesere og tibetanere omtaler man heller ikke Tibet som en del av Kina, Tibet er Tibet og det er sterk stoette blant det nepalske folket til tibetanerne.
Da vi hadde kjoert noen km inn i Nepal fra India saa vi ganske fort at det var faerre folk og mindre kaos enn vi hadde sett i India. Selvfoelgelig var det fremdeles masse folk og mye kaos i Nepal men for folk som kommer fra India til Nepal er det betraktelig mindre mas og tjas i det lille landet enn hos sin store nabo. En ting var fremdeles det samme, trafikken. I Nepal kjoerer man gjerne ikke saa fort ettersom det er saa mange fjell og daler, men man kjoerer veldig stygt og farlig, kanskje verre enn i India. Det virker som om man bare har en eneste trafikkregel som man er enig i: kjoer saann ca paa venstre side av veien.
Ettersom man finner den artige hinduismen i Nepal finner man ogsaa kyr i trafikken, templer overalt, lotusblomster overalt og hellige apekatter i ny og ne. I tillegg har man buddhismen som er like, om ikke mer utbredt i Nepal. I stedet for lotusblomster setter buddhismene opp boenneflagg og silkesjal rundt omkring paa bestemte hellige plasser, ogsaa i fjellet. Noen av bedestedene (stupaer) og templene til disse to religionene er imponerende gamle og vel bevarte for aa vaere saa gamle. Og ettersom disse to religionene er like utbredt, like serioese for folk og til tider de samme hellige plassene skulle man tro at dette er grobunn for konflikter. Men for oss virker det som om disse to religionene er som skapt for hverandre og lever i den beste harmoni som de tilsynelatende har gjort veldig lenge. Kanskje er ikke dette saa rart ettersom buddhismen har et veldig sterkt fredelig budskap og hinduismen ser paa Buddha som en reinkarnasjon av en av de hundre gudene de har.
Selvom Nepal er et av de fattigste landene i verden er landet rikt paa kultur, natur og tradisjoner. Folk virker tilsynelatende fornoeyde selvom den aller stoerste delen av dem er lutfattige. Vi har heller ikke sett den enorme forskjellen mellom fattige og rike som vi saa i India og som Anders saa i Soer Afrika, heller ikke de store slummene som man kan se i de to nevnte landene. Det virker som det er en mer jevn fattigdom som kan sees blant annet i Tanzania og liknende fattige land.
Hva vi gjorde i Nepal skal vi fortelle om en annen gang :)
Anders og Gurid
Monday, November 2, 2009
Darjeeling, India
Etter en lang togtur og en vond jeeptur kom vi opp til Darjeeling 2400moh, en liten by i utkanten av India og ved foten ved Himalaya. For oss var det herlig aa roemme fra den fuktige varmen i lavlandet og komme opp til den "friske" (det var mye trafikk med mye eksos her og) fjelluften. Byen laa paa en fjellrygg hvor hus og gaarder har klamret seg fast til fjellsidene i mange hundre aar. Folket var forskjellig fra hva vi stort sett hadde moett foer, ikke slik som man ser for seg en inder, men mer typisk nepalsk/tibetansk. Folket, stedet og kulturen ga oss en liten forsmak paa hva vi hadde i vente i Nepal. Vi fikk fort en foelelse av aa ha reist ut av India og inn i Nepal og fikk fort forstaaelse for at folk med stolthet viste at de var av nepalsk opprinnelse gjennom kultur og politikk.
Vi besoekte den lokale zooen, gikk paa leiting etter teplantasjer (uten hell), handlet te (Darjeeling er verdenskjent for sin te og dekker 25% av Indias teproduksjon) og tok generelt livet med ro. Men det viktigste for oss var det foerste moetet med Himalaya sine hoeye fjell. En dag dro vi tidlig opp til et punkt som kalles Tiger Hill foer solen hadde staatt opp. Synet som moette oss var fantastisk! Solen stod opp i oest og broet straaler gjennom skyene for saa aa lyse opp verdens 3. hoeyeste fjell, Kanchendjunga, rundt 8500moh. Vi trodde kanskje ikke noen snoedekte fjell ville imponere oss saerlig mye ettersom vi vandrer mye i fjellet begge to. Men det aa staa og vite at det fjellet du ser opp mot og ikke bort paa er mange kilometer unna oss, var en mektig opplevelse.
Folket i Darjeeling virket mye mer avslappet enn folk vi hadde moett foer og dette smittet fort over paa oss. Det var faerre folk der, mindre tjas og mas og et klima som passet oss veldig bra etter aa ha svettet oss gjennom nord-India.
Varanasi, India
Etter Agra dro vi med fly til Varanasi for aa korte ned transporttiden paa ruten vaar. Vi visste, som i Delhi at denne byen er det en haug av svindlere som vil lure forvirrete turister. Men, som i Delhi ble vi lurt av den foerste mannen vi snakket med, nok en gang: taxisjaafoeren. Etter aa ha maattet betale latterlig mye (i Indisk maalestokk) til denne taxisjaafoeren greide han aa lure med seg en neve rupies i tips som vi selvsagt helt bestemt ikke ville gi ham foer han klarte aa overtale oss. Vi ble satt av taxien en km unna der hostellet laa og ble bare sendt i den retningen hostellet skulle ligge... saann ca. Ettersom det var enda tettere med folk her enn i Delhi, det begynte aa bli moerkt og gatene virket som labyrint paa oss ble vi noenlunde stresset. Men etter aa ha fatt hjelp av en lokalkjent som selvsagt krevde en neve rupies naadde vi hostellet vaart som laa ved elvebredden til Ganges... et oeyeblikk vi sent vil glemme.. Ganges i solnedgang, dis som laa stille over elvebredden, lukt av roekelse, og hindusanger i det fjerne..
Varanasi ble for oss stedet der man kan moete baade himmel og helvete i loepet av noen minutter. Byen var et kaos med et folkehav som vi trodde bare ville oss vondt, men nede ved elvebredden var stemningen ytterst spesiell. Det er rett og slett vanskelig aa forklare med ord og bilder. Lukten, synet, musikken og det man saa var saa gjennomfoert hindu-indisk-religioest at man maa oppleve det for aa forstaa det. Vi tilbragte dagene ved aa vandre langs elvebredden og ta en baattur ved daggry paa elven. Under baatturen fikk vi en bedre oversikt over hva som foregikk paa de ulike ghatene (trappene som foerer ned til elven). Kloakk og boss flyter i denne elven som baade mennesker og dyr vasker seg i. I samme elven pusser man tennene samtidig som lik flyter forbi (et lik floet forbi baaten vaar med ansiktet opp, en smule spesielt..). Langs elvebredden staar folk og tar morgenvasken av enten seg selv eller klaerne sine eller gjerne begge deler... Paa bestemte hellige steder saakalte "burning ghats" brenner man lik paa store aapne baal mens de naermeste i familien sitter og ser paa (dette er ogsaa en smule spesielt..). Vi fikk ogsaa vaere med paa en offentlig hinduseremoni som vi ikke skjoente baeret av, men som egentlig var litt stilig med baade bjeller, musikk, synging, roeyk og flammer. Som dere kanskje skjoenner er dette et superhellig sted for hinduene og et superspesielt og spennende sted for oss som ikke skjoenner helt opplegget...
Gurid og Anders
Agra, India
Vi bestilte tur/retur togbillett fra Delhi til Agra for aa se Taj Mahal, eller the Taj som inderne ofte kalte det. Selve togturen ga oss et lite innblikk i togsystemet i India, som britene innfoerte i landet for mange aar siden. Det fungerte overraskende bra, baade standard, struktur og sikkerhet. I tillegg kjoerte vi gjennom en av de mange slummene til Delhi som viste oss hvor stakkarslig 400 millioner i dette landet lever. For oss var det tydelig at kloakksystem er ikkeeksisterende.
Vel fremme i Agra ble satte vi oss i Rickshawen til KK, en mann som tilbudte seg aa kjoere oss rundt en hel dag for aa vaere vaar guide for ca 100kr. Vi takket ja til tilbudet og ble kjoert rundt til ulike steder hvor vi fikk se hvordan innskjaeringene til marmorsteinene som Taj Mahal er bygd av har blitt laget, vi fikk se hvordan indiske tepper blir laget og vi saa Taj fra en rekke ulike vinkler. Selve byen var ikke mye aa skryte av, men guiden forklarte oss en del ting vi ellers aldri ville faatt vite og sett ting vi ellers ikke ville sett.
Taj Mahal var et imponerende byggverk og enda vakrere i kveldslys enn i dagslys. Med dette bygget som et punktum for dagen kunne vi sette oss fornoeyde paa toget tilbake til Delhi.
Gurid og Anders
Saturday, October 17, 2009
Inntrykk fra India
Vi moettes paa flyplassen i Delhi etter en lang flytur for oss baade Gurid og Anders. Vi hadde begge lest oss opp og forberedt oss til de mange svindlerne som lurer i Delhi, og ettersom dette ikke er en smaaby (ca. 16 mill innbyggere) kan man regne med at man treffer paa et par stk i loepet av noen dager. Den foerste personen vi moette etter passkontrollen var den foerste som lurte oss, taxisjaafoeren. Han sa han visste hvor hostellet vaart laa og vi stolte selvsagt paa han. Etter mye knoting og leting midt i Delhi satte han oss av i enden av en gate og sa:"two minutes walk that direction" paa herlig indisk-engelsk. Etter at han hadde kjoert og krevd helt latterlig mye tips viste det seg at vaar gode mann hadde satt oss av i en helt annen bydel, langt unna hostellet. Shit happens! Vi innsaa etterhvert at av de 4 stedene vi hadde tenkt aa stikke innom inneholdt de 3 verste svindlerplassene i nord-India: Delhi, Agra og Varanasi.
Det sies at man kan lese saa mye man bare orker for aa forberede seg til India, men at man aldri vaere helt 100% sikker paa hva som moeter en. Vi visste at denne delen av India var den tettest befolkede, den skitneste men kanskje den mest interessante delen av landet. Ettersom vi bare var gjennom den nordre delen er det umulig for oss aa svare paa disse tre punktene. Men jo, det var mye folk overalt, skittent overalt og eksepsjonelt fascinerende!
Lukten. Den som har vaert i India, hvertfall i nord vet hva vi snakker om, lukten som man ikke kan unngaa. Overalt hvor vi reiste luktet det en eller flere av disse ingrediensene: Roekelse, paan, svidd soeppel, eksos (svart eksos med bly), urin og kloakk. Ikke sjelden var vi borti en eim satt sammen av alle disse ingrediensene. Naar vi kan informere om at det er konstant fuktig luft kan dere tenke dere at denne eimen ikke gaar vekk av seg selv. I tillegg gjoer den sterke varmen at lukten blir enda mer intens... Alle ingrediensene har sin forklaring. Soeppelet flyter i gatene, dels fordi det ikke finnes soeppelboetter, dels fordi et rennovasjonssystem ikke ser ut til aa eksistere og dels fordi folk rett og slett bare kaster soeppel paa gaten. Resultatet er masse soeppel i gatene, hauger med soeppel som brennes og hauger av soeppel her og der. Urinlukten er enkel aa forklare: folk (les:menn) tisser der de foeler for det, blander du dette med masse loese hunder og kyr som tisser der de vil saa faar du en herlig urinlukt overalt. Eksosen er et resultat av en massiv trafikk som bestaar av rickshawer, biler, mopeder, busser og gudene vet hva som gaar paa bensin med lav kvalitet i tillegg til at de ofte er av eldre modeller i seg selv.
Lyden. Det er folk overalt, der det er folk og veier er det trafikk. I trafikken ser det ikke ut som det er noen regler i det hele tatt, men utrolig nok gaar trafikken som sirup gjennom gatene uansett hvor naert de kjoerer hverandre eller folk og fe som krysser gatene. En liten hake ved denne "ordningen" er at de staar paa hornet til enhvertid. Enda forstaar vi ikke hva de vil oppnaa med all denne tutingen. Kyrne, hoensene og hundene ser ut til aa vaere komfortabel med det hele, eller saa ble de doev under oppveksten. Indere har et temperament som folk generelt har i sydligere stroek, det innebaerer hoeylytte diskusjoner og hissige menn, men etter aa ha kjeftet paa hverandre i et par minutter er alt plutselig over og de staar gjerne aa smiler til hverandre og klapper hverandre paa skulderen.
Synet. Det er ikke bare vi som synes at India er fascinerende, indere synes tydeligvis at vi og er fascinerende. I hele India saa alle paa oss... nei, de stirret paa oss. Stoppet vi et par sekunder langs fortauet i en aapen rickshaw tok det ikke lang tid foer en liten indergutt kom bort til oss, gjerne med 20cm avstand til ansiktet vaart og stirret paa oss.. lenge... Vi skjoente ikke helt hva det var, om vi kledde oss rart, om Anders var unormalt hoey eller om de aldri hadde sett blaa oeyne foer. Etterhvert forstod vi hva det var, noe som var litt innlysende, vi var lyse i huden, spesielt Gurid som kom fra hoestvaate Bergen. Resultatet har blitt at Gurid har maattet posere sammen med indiske kvinner paa bilder, baade unge og gamle. Saa kanskje Gurid henger paa veggen i stuen til en eller annen indisk familie et eller annet sted i India...
Monday, October 12, 2009
Soer Afrika
Jeg og Haakon sitter paa noen benker utenfor studentsenteret paa University of Western Cape og drikker kaffe da vi hoerer noen rope og synge i det fjaerne. Lyden av et tog av studenter kommer naermere og naermere, og ender til slutt opp paa plassen der hvor vi sitter. Jeg faar faktisk litt frysninger nedover ryggen av aa se og hoere paa takten og engasjementet blant deltakerne i toget. De synger, danser og klapper i takt. Dette er det spontane Afrika jeg har ventet paa aa se, at folk samles om en sak og gjoer noe stort ut av det. Og er det et land i Afrika man kan forvente aa se nettopp dette, saa er det Soer Afrika. Rytmene er langt fra hva du vil se i et 17.mai tog i Norge, og det virker paa oss som de koser seg mens de lar det studentpolitiske toget ta over plassen vi befinner oss paa.
UWC er universitetet Haakon og Hilde studerer ved. Jeg hadde etter mye frem og tilbake bestemt meg for aa bruke de 2 ukene jeg har disponert til Soer Afrika paa aa besoeke Haakon og Hilde i Cape Town. H&H soerget for ly under taket i Cape Town og heldig som jeg var hadde de skaffet seg en bil, et raaskinn av en Toyota med baade rattlaas og girlaas. Noe som viste seg aa vaere helt noedvendig i en by der du maa gjennom 4 laaser for aa komme inn til leiligheten fra gaten, deriblant noe som alle Soerafrikanere har: burgular bars foran doeren. Et jerngitter som du har baade foran doerer og vinduer. Og hvis du skulle vaere saa uheldig aa bli offer for en innbruddstyv, kommer Armed Response (type Securitas vakt med automatrifle) og skyter innbruddstyven hvis han ikke skyter AR mannen foerst. Mye kriminalitet? Ja, det kan man trygt si. Men Cape Town er en avslappet by der man heldigvis kan gaa ute paa gaten om dagen men maa passe seg naar det blir moerkt. I Johannesburg (paa andre plass over de mest voldeligste byene i verden) kan man ikke gaa paa gaten om dagen en gang (fikk hoere dette av en taxisjaafoer og tar det som en troverdig kilde) uten aa vaere redd for aa bli ranet, voldtatt eller bli drept..
Hvorfor er det saann? Jeg visste ikke saa mye om Soer Afrika foer jeg dro ned, annet enn apartheid, Mandela, kriminalitet, fin natur, hvithai og surfing. Landet har en kompleks historie og deretter komplekse utfordringer de maa fikse i fremtiden. Kort fortalt er dette min slutning av det jeg har laert i Soer Afrika: Nederlendere sendte ned folk til Cape Town som et ledd i handelen med India, noen av diss slo seg ned: boerne. Disse kan kort fortalt beskrives som soerstatsfolk i USA: konservative og tilhengere av slaveri. Problemer for nederlenderne i Europa (lang historie) gjorde at britene sendte ned settlere til Soer Afrika. Britene kan sammenlignes med nordstatsfolk: liberale og imot slaveri. Dette foerte til borgerkrig (lang historie), nemlig boerkrigen mellom boerne og britene, saann som i USA. Forskjellen her er at boerne paa en eller annen merkelig maate greide aa innfoere en rekke lover som satte svarte og fargede langt ned paa rangstigen foer og etter krigen (lang histore, men dette var flere tiaar foer apartheid). I 1948 kom Nasjonalistpartiet til makten og startet det offisielle aparheid. Svarte og fargede ble segregert, sendt ut av omraader som hvite ville ha og fikk bare moekkajobber. I 1994 ble Mandela president og apartheid var offisielt ferdig.
Poenget med denne korte historien er aa forklare hvordan jeg opplevde Soer Afrika: det er store ringvirkninger etter apartheid. 9% av befolkningen er hvite, men de har de beste jobbene, de beste utdanningene, best helse og er rikest (SA er det landet med stoerst forskjell paa fattig og rik i verden.) Det er massive towships overalt i SA der svarte og fargede lever i blikkskur og 50% er arbeidsledige. Ettersom HIV herjer i landet, spesielt blant fattige, og offentlig utdanning koster penger helt ned til foerste klasse paa barneskolen sier det seg selv at kriminaliteten herjer. Paa toppen av det hele har de enorme problemer med narkotika, spesielt Tik (Methamfetamin) som 50% av alle 18aaringer har proevd. Fattige som er avhengig av Tik betyr enrome problemer for samfunnet. Utfordringene staar i koe for landet i fremtiden, som sees paa som den stoerste oekonomiske makten i hele Afrika men som har lavere forventet gjennomsnittlig levealder enn Tanzania, som man trygt kan si er et u-land.
Med 11 offisielle spraak og en haug av kulturer og tradisjoner i et landskap som faar enhver friluftslivmann til aa glise av fornoeylse er dette et utrolig vakkert land, baade i forhold til kultur og natur. Jeg, Haakon og Hilde gikk flere turer, baade langs stranden der vi moette paa strutser og saa hvaler i havet. Paa fjellet moette vi baade bavianer og fjellbukker som stod paa de mest unaturlige steder som vi maatte klyve opp for aa naa. Klimaet var behagelig og kan minne om vaeret i Norge gjennom en ustabil sommer med mye vind. De enorme forskjellene i landet kom til syne da vi paa dagen hjem fra UWC kjoerte forbi endeloese townships med flere hundretusener mennesker boende og seinere paa kvelden da vi paa motsatt side av byen kjoerte forbi 2 lambourghini forretninger med 1 min mellomrom... Forskjellene er enorme blant befolkningen og mellom kulturene, men ikke minst i naturen er det stor diversitet. Landet har flere nasjonalparker der man kan se loever og elefanter, drar man soerover moeter man pingviner, seler og hvaler ved kysten. For dere som liker surfing, golf, terrengsykling og klatring (masse granittbuldring og sandsteinklatring) er SA et sted man boer besoeke.
Anders
Tanzania
Jeg dro aleine ned til Dar Es Salaam 7.sept hvor jeg moette Rebekka og Annette paa hostellet i Dar. De hadde tilbragt en liten uke paa Zanzibar med Peter, en svenske som har reist aleine fra Cape Town mot Tanzania og Kenya siden Juni. Han ble med oss en uke til paa safari foer han dro videre paa sin egen reise mot Rwanda og Uganda. Vi bestemte oss i Dar for aa sette kursen mot Arusha, nord i Tanzania, for aa tilbringe noen dager paa safari og deretter bruke siste uken paa Zanzibar.
Safari.
Etter en 10 timers lang busstur som tilsvarer Bergen - Moss, kom vi fram til Arusha som har ca like mange innbyggere som Bergen. Bussturen gikk fint (sett vekk i fra 1 dostopp i loepet av 10 timer og en grusom tanzaniansk saapeserie som ble vist paa bussen som stort sett handlet om konemishandling og krangling) og vi fikk sett hvordan folk lever utenfor byene, noen i murhus men de fleste i leire/straahytter med en liten jordlapp og noen husdyr som eiendom. Vel fremme i Arusha, byen som er senteret for de fleste safariturer for parkene nord i Tanzania, fikk vi etterhvert bestilt oss safaritur via et selskap i byen. Foer vi kom saa langt hadde vi i ca et doegn blitt fulgt over alt (bokstavelig talt) av folk som proevde aa lure oss til aa kjoepe safariturer til selskaper som ikke eksisterer. Vi endte opp med aa dra paa en 4 dagers safari med telt (budsjettsafari), Annette, Rebekka, Peter, en kokk, guiden/sjaafoeren vaar og meg, 3 dager i serengeti og 1 dag i Ngorongoro.
I serengeti fikk vi se alt vi ville se, til og med en loeve som jaget og drepte en gazelle rett ved bilen vaar, 2 ganger :) Parken er den stoerste nasjonalparken i Oest Afrika, og den parken der det er flest dyr, dermed stor sannsynlighet for aa se masse dyr. Vi kjoerte i safaribilen vaar hele dagen og bodde i telt blant loever og elefanter paa campen om natten. Den fjerde og siste dagen dro vi til Ngorongoro, et gigantisk krater som huser mange av savannens dyr og skal vaere et sted der man faar se veldig mange dyr ettersom det er et relativt naturlig begrenset omraade. I vaart tilfelle fikk vi sett mange flere dyr i Serengeti enn i krateret, men til gjengjeld fikk vi se de dyrene i krateret som vi ikke fikk sett i serengeti. Safarituren var veldig artig, og vi ble veldig fornoeyde alle sammen.
Zanzibar.
Etter aa ha vaert paa safari bestemte vi oss for aa dra ned til Dar og videre til Zanzibar dagen etterpaa. Vi tilbragte resten av Tanzania oppholdet paa oeyen, en oey son ligger rett utenfor kysten av Tanzania og er et yndet turistmaal for mange. Oeyen har kritthvite strender saa langt oeyet kan se, turkisblaatt vann med korallrev langs hele kysten. Det var tydelig at dette er et sted mange drar for aa feriere ettersom det var her vi saa den stoerste tettheten av turister. Vi dro blant annet paa en snorkeltur der vi saa delfiner svoemme rett ved baaten (mens jeg matet fiskene over ripen paa baaten), saa paa lokale fiskere i sine karakteristiske fiskebaater og tok rett og slett livet med ro. En nydelig sted med andre ord :)
Anders
Reiseruten vaar
Her er en kort oversikt over reiseruten vaar:
Afrika (bare Anders, 1mnd): Tanzania ( sammen med Annette og Rebekka paa kullet), Soer Afrika (besoek hos Haakon og Hilde i Cape Town)
Asia (Gurid og Anders, 2mnd): nord-India, Nepal, nord-Thailand, Laos, Vietnam og Kambodsja.
Gurid og Anders
Afrika (bare Anders, 1mnd): Tanzania ( sammen med Annette og Rebekka paa kullet), Soer Afrika (besoek hos Haakon og Hilde i Cape Town)
Asia (Gurid og Anders, 2mnd): nord-India, Nepal, nord-Thailand, Laos, Vietnam og Kambodsja.
Gurid og Anders
Velkommen til reisebloggen vaar!
Dette er en reiseblogg for familie, venner og kjente som vil foelge med vaar reise gjennom Asia. Her vil dere finne oppdateringer underveis paa reisen vaar (litt avhengig av nettforbindelse) og forhaapentligvis noen bilder etterhvert.
Kort om bakgrunnen til reisen vaar:
Anders ble sommeren 2009 ferdig med preklinikken paa medisin og maatte velge mellom aa ta "tvungen permisjon" eller fortsette direkte i klinikken paa Haraldsplass og Haukeland. Kullet blir etter preklinikken delt opp i 2, der halvparten maa ta seg fri mens resten fortsetter i klinikken, rett og slett fordi man ikke har plass til alle studentene samtidig i klinikken. Valget for Anders var dermed rimelig enkelt: en unik mulighet til aa se de 2 kontinentene han enda ikke hadde vaert paa..
Gurid, som er i jobb og har kommet i tidsklemma, var ogsaa reiselysten og proevde seg med en permisjon i 2mnd. Soeknaden gikk i boks og et halvt aar seinere satte hun seg paa flyet for aa moete Anders i Delhi.
Anders synes ikke 2mnd var nok. Egentlig ville han reise i 4mnd, men innsaa at han maatte jobbe litt foer morroa begynte. Det endte med et kompromiss paa 3mnd, 1 mnd i Afrika og 2 mnd i Asia med Gurid.
Bloggen kommer til aa vise noenlunde kronologisk rekkefoelge etter de landene vi har vaert i. Foerst kommer Afrika delen som Anders reiste i og saa foelger Asia der baade Anders og Gurid reiser sammen.
Gurid og Anders
Kort om bakgrunnen til reisen vaar:
Anders ble sommeren 2009 ferdig med preklinikken paa medisin og maatte velge mellom aa ta "tvungen permisjon" eller fortsette direkte i klinikken paa Haraldsplass og Haukeland. Kullet blir etter preklinikken delt opp i 2, der halvparten maa ta seg fri mens resten fortsetter i klinikken, rett og slett fordi man ikke har plass til alle studentene samtidig i klinikken. Valget for Anders var dermed rimelig enkelt: en unik mulighet til aa se de 2 kontinentene han enda ikke hadde vaert paa..
Gurid, som er i jobb og har kommet i tidsklemma, var ogsaa reiselysten og proevde seg med en permisjon i 2mnd. Soeknaden gikk i boks og et halvt aar seinere satte hun seg paa flyet for aa moete Anders i Delhi.
Anders synes ikke 2mnd var nok. Egentlig ville han reise i 4mnd, men innsaa at han maatte jobbe litt foer morroa begynte. Det endte med et kompromiss paa 3mnd, 1 mnd i Afrika og 2 mnd i Asia med Gurid.
Bloggen kommer til aa vise noenlunde kronologisk rekkefoelge etter de landene vi har vaert i. Foerst kommer Afrika delen som Anders reiste i og saa foelger Asia der baade Anders og Gurid reiser sammen.
Gurid og Anders
Subscribe to:
Posts (Atom)